Fjorten år senere dro jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas; jeg tok også Titus med.

Jeg dro opp etter en åpenbaring og la fram for dem det evangeliet jeg forkynner blant hedningene, men i enerom for dem som var ansett, for at jeg ikke skulle løpe, eller hadde løpt, forgjeves.

Men heller ikke Titus, som var med meg, han som var greker, ble tvunget til å la seg omskjære.

Det var på grunn av falske brødre som var ført inn ubemerket; de hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, for å føre oss inn i trelldom.

For dem ga vi ikke etter, ikke et øyeblikk, for at evangeliets sannhet skulle bli stående hos dere.

Men fra dem som ble regnet for å være noe—hva de enn var, betyr ikke noe for meg; Gud gjør ikke forskjell på personer—de som ble regnet for å være noe, hadde ikke noe å legge til for min del.

Tvert imot, da de så at evangeliet for de uomskårne var betrodd meg, slik som evangeliet for de omskårne var betrodd Peter,

for han som virket med kraft i Peter til aposteltjenesten blant de omskårne, han virket også med kraft i meg blant hedningene,

og da Jakob, Kefas og Johannes, som ble regnet som søyler, erkjente den nåden som var gitt meg, rakte de meg og Barnabas høyrehånden til fellesskap, for at vi skulle gå til hedningene, og de til de omskårne.

De ba oss bare om å huske de fattige, og det var jeg også ivrig etter å gjøre.

Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.

For før det kom noen fra Jakob, pleide han å spise sammen med hedningene; men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg fra dem, fordi han var redd for dem som var av omskjærelsen.

Og de andre jødene hyklet også sammen med ham, så til og med Barnabas ble revet med av deres hykleri.

Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Peter i alles påhør: Når du, som er jøde, lever som hedning og ikke som jøde, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?

Vi som er jøder av fødsel og ikke hedningesyndere,

vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort ved lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus. Også vi har trodd på Kristus Jesus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro på Kristus, og ikke ved lovgjerninger; for ved lovgjerninger blir intet menneske rettferdiggjort.

Men hvis vi, mens vi søker å bli rettferdiggjort i Kristus, likevel blir funnet som syndere, er da Kristus en tjener for synden? Langt derifra!

For hvis jeg bygger opp igjen det jeg har revet ned, viser jeg meg selv å være en lovbryter.

For ved loven er jeg død for loven, for at jeg skal leve for Gud.

Jeg er korsfestet med Kristus; og jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever i kroppen, lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.

Jeg setter ikke Guds nåde til side; for dersom rettferdigheten kommer ved loven, da er Kristus død forgjeves.