Isak forbyr kanaanittisk ekteskap og sender Jakob med velsignelse
Isak kalte på Jakob, velsignet ham, ga ham et påbud og sa: Du skal ikke ta deg en kone blant kanaanittenes døtre.
Bryt opp, dra til Paddan-Aram, til huset til Betuel, din mors far, og ta deg der en kone blant døtrene til Laban, din mors bror.
Gud, Den Allmektige, velsigne deg og gjøre deg fruktbar og tallrik, så du blir til en mengde folk.
Må han gi deg Abrahams velsignelse, til deg og din ætt med deg, så du kan arve det landet du bor i som fremmed, det Gud ga Abraham.
Så sendte Isak Jakob av sted, og han dro til Paddan-Aram, til Laban, sønn av Betuel arameeren, Rebekkas bror, mor til Jakob og Esau.
Esau oppfatter påbudet og tar en ismaelittisk kone
Da Esau så at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham av sted til Paddan-Aram for å ta seg en kone derfra, og at han, da han velsignet ham, ga ham dette påbudet: Du skal ikke ta deg en kone blant kanaanittenes døtre,
og at Jakob lød sin far og mor og hadde reist til Paddan-Aram,
og Esau så at kanaanittenes døtre ikke behaget hans far Isak,
da gikk Esau til Ismael og tok – i tillegg til de konene han hadde – Mahalat, datter av Ismael, Abrahams sønn, Nebajots søster, til kone.
Jakob reiser, drømmer om stigen og får Guds løfter
Jakob dro ut fra Beersjeba og reiste mot Haran.
Han kom til et sted og ble der over natten, for solen var gått ned. Han tok en av steinene på stedet, la den under hodet som pute og la seg til å sove der.
Han drømte, og se: En stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se: Guds engler steg opp og ned på den.
Og se: Herren sto over den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud, og Isaks Gud. Landet du ligger på, vil jeg gi til deg og din ætt.
Din ætt skal bli som jordens støv, og du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør. I deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes.
Og se: Jeg er med deg og vil bevare deg overalt hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har talt til deg om.
Jakobs ærefrykt; steinstøtte settes opp og stedet navngis
Da Jakob våknet av søvnen, sa han: Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke.
Han ble grepet av frykt og sa: Hvor fryktinngytende dette stedet er! Dette er ikke annet enn Guds hus, og dette er himmelens port.
Tidlig neste morgen sto Jakob opp, tok steinen han hadde lagt under hodet, satte den opp som en støtte og helte olje over den.
Han kalte stedet Betel, men byen het tidligere Lus.
Jakobs løfte om trofasthet og tiende ved Guds vern
Jakob avla et løfte og sa: Hvis Gud er med meg og bevarer meg på veien jeg går, og gir meg brød å spise og klær å ha på,
så jeg kommer trygt tilbake til min fars hus, da skal Herren være min Gud,
og denne steinen som jeg har satt opp som en støtte, skal være Guds hus. Og av alt du gir meg, vil jeg gi deg tiende.