Derfor, hellige brødre, dere som har fått del i det himmelske kall, gi akt på apostelen og ypperstepresten for vår bekjennelse, Kristus Jesus.

Han var trofast mot ham som innsatte ham, slik også Moses var trofast i hele hans hus.

For han er blitt funnet verdig større herlighet enn Moses, i den grad den som har bygd huset, har større ære enn huset.

For hvert hus blir bygd av noen, men han som har bygd alt, er Gud.

Og Moses var i sannhet trofast i hele hans hus som tjener, til vitnesbyrd om det som skulle sies senere.

Men Kristus er tro som Sønn over Guds hus; og vi er hans hus, så sant vi holder fast frimodigheten og den gleden vi har i håpet urokkelig helt til enden.

Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst,

gjør ikke hjertene harde som under opprøret, på prøvelsens dag i ørkenen,

da deres fedre fristet meg, satte meg på prøve og så mine gjerninger i førti år.

Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte, og de kjenner ikke mine veier.

Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.

Se til, brødre, at det ikke er i noen av dere et ondt, vantro hjerte, så dere faller fra den levende Gud.

Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ingen av dere skal bli forherdet ved syndens svik.

For vi har fått del i Kristus, så sant vi holder fast den første frimodigheten helt til enden,

når det sies: I dag, om dere hører hans røst, gjør ikke hjertene harde, som under opprøret.

For noen, da de hørte, gjorde opprør — om enn ikke alle som kom ut av Egypt ved Moses.

Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?

Og hvem sverget han at ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke dem som ikke trodde?

Så ser vi at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.