Min sjel er trett av livet; jeg vil la min klage komme frem; jeg vil tale i min sjels bitterhet.

Jeg vil si til Gud: Døm meg ikke; vis meg hvorfor du går i rette med meg.

Er det godt i dine øyne at du undertrykker, at du forakter dine henders verk, og lar ditt ansikt skinne over de ugudeliges råd?

Har du øyne av kjøtt? Eller ser du slik et menneske ser?

Er dine dager som menneskets dager, er dine år som menneskets år?

At du undersøker min skyld og leter etter min synd?

Du vet at jeg ikke er ugudelig; og det er ingen som kan berge fra din hånd.

Dine hender har formet og skapt meg, sammenføyet meg på alle kanter; likevel ødelegger du meg.

Husk, jeg ber deg, at du har gjort meg som leire; vil du igjen gjøre meg til støv?

Har du ikke helt meg ut som melk og latt meg stivne som ost?

Du kledde meg med hud og kjøtt og bandt meg sammen med bein og sener.

Du gav meg liv og miskunn, og din omsorg har bevart min ånd.

Men dette skjulte du i ditt hjerte; jeg vet at dette lå i ditt sinn.

Synder jeg, vokter du på meg, og du frikjenner meg ikke for min urett.

Er jeg ugudelig, ve meg; er jeg rettferdig, vil jeg likevel ikke løfte hodet. Jeg er fylt av skam; se da min nød.

For den vokser. Du jager meg som en vill løve; igjen viser du deg skremmende mot meg.

Du fornyer dine vitner mot meg og øker din harme mot meg; skifte etter skifte og krig går løs på meg.

Hvorfor førte du meg da ut av mors liv? Å, om jeg hadde åndet ut, så ingen hadde sett meg!

Jeg skulle vært som om jeg ikke hadde vært; jeg skulle vært båret fra mors liv til graven.

Er ikke mine dager få? Hold så opp, og la meg være, så jeg kan få litt lindring,

før jeg går bort og ikke vender tilbake, til mørkets land og dødsskyggen,

et land av mørke, som stummende mørke; dødsskyggens land, uten noen orden, hvor lyset er som mørke.