Se, øyet mitt har sett alt dette, øret mitt har hørt det og forstått det.

Det dere vet, vet også jeg; jeg står ikke tilbake for dere.

Ja, jeg vil tale med Den Allmektige, jeg ønsker å gå i rette med Gud.

Men dere er løgnsmeder, alle er dere udugelige leger.

Om dere bare ville tie helt stille! Det ville være deres visdom.

Hør nå min begrunnelse, og lytt til de anførsler jeg legger fram.

Vil dere tale urett for Gud og snakke svikaktig på hans vegne?

Vil dere ta parti for ham? Vil dere føre sak for Gud?

Er det godt at han ransaker dere? Vil dere håne ham slik en mann håner en annen?

Han vil sannelig refse dere hvis dere i det skjulte viser partiskhet.

Skal ikke hans velde gjøre dere redde, og hans frykt falle over dere?

Deres ordtak er som aske, deres forsvar er forsvar av leire.

Ti stille, la meg være, så jeg kan tale, og la det komme over meg hva som vil.

Hvorfor tar jeg mitt kjøtt i tennene og legger mitt liv i min hånd?

Om han så dreper meg, vil jeg likevel stole på ham; men jeg vil forsvare min ferd for hans ansikt.

Han skal også være min frelse, for en hykler får ikke komme fram for ham.

Hør nøye på min tale, og lytt til min erklæring.

Se, nå har jeg lagt min sak i orden; jeg vet at jeg skal bli frikjent.

Hvem er den som vil føre sak mot meg? For nå, hvis jeg tier, må jeg gi opp ånden.

Bare gjør ikke to ting mot meg, så vil jeg ikke skjule meg for deg.

Trekk din hånd langt fra meg, og la ikke din skrekk forferde meg.

Kall da, så vil jeg svare; eller la meg tale, og svar du meg.

Hvor mange er mine misgjerninger og synder? La meg få vite min overtredelse og min synd.

Hvorfor skjuler du ditt ansikt og regner meg som din fiende?

Vil du knuse et blad som drives hit og dit? Vil du forfølge det tørre strået?

For du skriver bitre ting mot meg og lar meg bære ungdommens misgjerninger.

Du setter også føttene mine i stokken og vokter nøye over alle mine veier; du setter et merke på hælene mine.

Og mennesket tæres bort som noe råttent, som et plagg som er møllspist.