Mennesket, født av kvinne, lever få dager og er fullt av uro.

Han springer fram som en blomst og blir avskåret; han flykter som en skygge og blir ikke stående.

Vil du rette dine øyne mot en slik som meg og føre meg for retten?

Hvem kan få det rene frem av det urene? Ingen.

Siden hans dager er fastsatt, tallet på hans måneder er hos deg, har du fastsatt hans grenser, som han ikke kan overskride.

Vend deg fra ham, så han kan få ro, til han som en dagarbeider fullfører sin dag.

For det er håp for et tre: blir det felt, vil det skyte på nytt, og de spede skuddene tar ikke slutt.

Selv om roten blir gammel i jorden, og stubben dør i bakken,

så vil det ved duften av vann spire og sette grener som en plante.

Men mennesket dør og svinner hen; ja, mennesket utånder—hvor er han?

Som vann svinner bort fra havet, og elveløpet minker og tørker ut,

slik legger mennesket seg ned og reiser seg ikke; før himmelen ikke lenger er til, våkner de ikke og blir ikke vekket fra sin søvn.

Å, om du ville skjule meg i graven, holde meg skjult til din vrede er borte, sette meg en fast tid og så huske på meg!

Om en mann dør, skal han da leve igjen? Alle dagene av min fastsatte tid vil jeg vente, til min forandring kommer.

Du skal kalle, og jeg skal svare deg; du vil lengte etter dine henders verk.

For nå teller du mine skritt; holder du ikke også øye med min synd?

Min overtredelse er forseglet i en pose, og du syr igjen min skyld.

Sannelig, fjellet som faller, blir til intet, og klippen flyttes fra sitt sted.

Vannene tærer på steinene; du skyller bort det som vokser opp av jordens støv, og du gjør ende på menneskets håp.

Du seirer for alltid over ham, og han går bort; du forandrer hans ansikt og sender ham bort.

Hans sønner oppnår ære, og han vet det ikke; de blir ringe, og han merker det ikke.

Men hans kropp kjenner smerte, og hans sjel i ham sørger.