Da tok Job til orde og sa:

Slike ting har jeg hørt mange ganger; elendige trøstere er dere alle.

Får ikke de tomme ordene noen ende? Hva gjør deg så frimodig at du svarer?

Jeg kunne også ha talt som dere gjør; hvis dere var i min situasjon, kunne jeg hope opp ord mot dere og riste på hodet over dere.

Men jeg ville styrke dere med min munn, og det mine lepper sa, skulle lindre sorgen deres.

Selv om jeg taler, blir ikke min smerte lindret; og tier jeg, hva gagn har jeg av det?

Men nå har han gjort meg trett; du har lagt hele mitt følge øde.

Du har gjort meg full av rynker; det vitner mot meg. Min magerhet står fram i meg og vitner meg rett i ansiktet.

I sin vrede river han i meg, han som hater meg; han skjærer tenner mot meg; min fiende retter et skarpt blikk mot meg.

De gapte mot meg med åpen munn; de slo meg skammelig på kinnet; de samlet seg mot meg.

Gud har overgitt meg til de gudløse og kastet meg i hendene på de onde.

Jeg levde i ro, men han knuste meg; han grep meg i nakken, ristet meg i stykker og stilte meg opp som sin målskive.

Hans bueskyttere omringer meg; han kløyver mine nyrer og skåner ikke; han tømmer gallen min på jorden.

Han bryter meg ned med slag på slag; han stormer mot meg som en kjempe.

Jeg har sydd sekkestrie på huden min, og skitnet til mitt horn i støvet.

Ansiktet mitt er oppsvulmet av gråt, og på øyelokkene mine hviler dødsskyggen,

ikke fordi det er urett i mine hender; min bønn er ren.

Du jord, dekk ikke over mitt blod, og la ikke mitt rop finne hvile.

Se, også nå: mitt vitne er i himmelen, og min talsmann er i det høye.

Mine venner håner meg; men øyet mitt lar tårer strømme til Gud.

Å, om det fantes en som kunne føre sak for et menneske hos Gud, slik en mann fører sak for sin neste!

Når noen få år er gått, skal jeg gå den veien jeg ikke vender tilbake fra.