Job fortsatte sin tale og sa:

Å, om jeg var som i tidligere måneder, som i de dager da Gud vernet meg;

da hans lampe skinte over mitt hode, og ved hans lys vandret jeg gjennom mørket;

som i min ungdoms dager, da Guds fortrolighet hvilte over mitt telt;

da Den Allmektige ennå var med meg, og mine barn var omkring meg;

da jeg vasket mine steg i fløte, og klippen helte ut elver av olje for meg;

da jeg gikk ut til byporten i byen, og tok mitt sete på torget;

de unge mennene så meg og gjemte seg; de gamle reiste seg og sto.

Fyrstene sluttet å tale og la hånden over munnen.

Stormennene tidde, og tungen deres klistret seg til ganen.

Når øret hørte meg, lyste det velsignelse over meg; og når øyet så meg, ga det meg sitt vitnesbyrd:

fordi jeg berget den fattige som ropte, og den farløse, den som ikke hadde noen til å hjelpe ham.

Velsignelsen fra den som sto i ferd med å gå til grunne kom over meg; og jeg fikk enkens hjerte til å synge av glede.

Jeg kledde meg i rettferdighet, og den kledde meg; min rett var som en kappe og et diadem.

Jeg var øyne for den blinde, og føtter var jeg for den lamme.

Jeg var en far for de fattige; saken jeg ikke kjente, gransket jeg.

Jeg knuste kjevene på den ugudelige og rev byttet ut av tennene hans.

Da sa jeg: Jeg skal dø i mitt rede, og mine dager skal bli mange, som sanden.

Min rot strakte seg ut ved vannene, og duggen lå hele natten på min gren.

Min glans var frisk, og min bue ble fornyet i min hånd.

Til meg vendte folk øret; de ventet og tidde for mitt råd.

Etter mine ord talte de ikke igjen; min tale dryppet over dem.

De ventet på meg som på regnet; de åpnet munnen vidt, som etter senregnet.

Når jeg smilte til dem, kunne de knapt tro det; glansen i mitt ansikt fikk de ikke til å falme.

Jeg valgte ut veien for dem og satt som den fremste; jeg var som en konge i hæren, som en som trøster de sørgende.