Etter dette åpnet Job sin munn og forbannet sin dag.

Og Job tok til orde og sa:

La den dagen gå til grunne da jeg ble født, og den natten det ble sagt: Det er blitt unnfanget et guttebarn.

La den dagen bli mørke; la ikke Gud se den fra oven, la heller ikke lys skinne på den.

La mørket og dødsskyggen formørke den; la en sky bo over den; la dagens mørke slå den med skrekk.

Når det gjelder den natten, la mørket gripe den; la den ikke regnes med blant årets dager, la den ikke komme inn i månedenes tall.

Se, la den natten være øde; la ingen jublende røst høres i den.

La den forbannes av dem som forbanner dagen, de som er rede til å vekke sin klage.

La skumringens stjerner bli mørke for den; la den se etter lys, men ikke finne det; la den heller ikke se dagens gry.

For den lukket ikke dørene til min mors liv, og skjulte ikke sorgen for mine øyne.

Hvorfor døde jeg ikke ved fødselen? Hvorfor åndet jeg ikke ut da jeg kom ut av mors liv?

Hvorfor tok knær imot meg? Og hvorfor fantes det bryster for meg å die?

For da ville jeg nå ha ligget stille og vært i ro; jeg ville ha sovet – da hadde jeg funnet hvile,

sammen med jordens konger og rådgivere, som bygde ødslige steder for seg selv;

eller med fyrster som hadde gull, som fylte sine hus med sølv;

eller som et skjult, for tidlig født foster, hadde jeg ikke vært til, som spedbarn som aldri så lyset.

Der får de onde slutt på å plage, og der finner de trette hvile.

Der hviler fangene sammen; de hører ikke undertrykkerens røst.

Der er små og store; og tjeneren er fri fra sin herre.

Hvorfor gis lys til den som er i elendighet, og liv til dem som er bitre i sjelen,

som lengter etter døden, men den kommer ikke, og graver etter den mer enn etter skjulte skatter;

som jubler over alle mål og gleder seg når de finner graven?

Hvorfor gis lys til en mann hvis vei er skjult, og som Gud har stengt inne?

For mine sukk kommer før jeg spiser, og mine brøl strømmer ut som vann.

For det jeg fryktet mest, har kommet over meg, det jeg var redd for, har nådd meg.

Jeg var ikke trygg, jeg hadde ikke hvile, jeg fant ingen ro; likevel kom ulykken.