Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

Om vi prøver å tale med deg, vil du ta det ille opp? Men hvem kan holde seg fra å si noe?

Se, du har veiledet mange, og du har styrket slappe hender.

Dine ord har holdt oppe den som var i ferd med å falle, og du har styrket de veike knær.

Men nå har det kommet over deg, og du mister motet; det rører ved deg, og du blir forferdet.

Er ikke din gudsfrykt din trygghet, ditt håp og rettskaffenheten i dine veier?

Husk, jeg ber deg: Hvem gikk noensinne til grunne uskyldig? Eller hvor ble de rettferdige utryddet?

Slik jeg har sett: De som pløyer urett og sår ondskap, høster det samme.

Ved Guds pust går de til grunne, og ved åndedraget fra hans nesebor blir de fortært.

Løvens brøl, den sterke løvens røst, og de unge løvenes tenner blir knust.

Den gamle løven omkommer av mangel på bytte, og den kraftige løvens unger blir spredt.

Hemmelig ble noe brakt til meg, og mitt øre tok imot en liten del av det.

I tanker fra nattens syner, når dyp søvn faller på mennesker,

kom frykt over meg, og skjelving som fikk alle mine bein til å riste.

Da fór en ånd forbi mitt ansikt; hårene på kroppen reiste seg.

Den stanset, men jeg kunne ikke skjelne dens skikkelse. Et bilde var for mine øyne; det var stille, og jeg hørte en røst som sa:

Kan et dødelig menneske være mer rettferdig enn Gud? Kan en mann være renere enn sin skaper?

Se, han setter ikke sin lit til sine tjenere; selv sine engler tillegger han dårskap.

Hvor mye mindre stoler han da på dem som bor i leirhus, som har sitt fundament i støvet, og som knuses lettere enn møll?

Fra morgen til kveld blir de tilintetgjort; de går for alltid til grunne uten at noen legger merke til det.

Går ikke glansen de har i seg, bort? De dør, ja, uten visdom.