Men dette mishaget Jona sterkt, og han ble svært sint.

Han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt eget land? Derfor ville jeg flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.

Så, Herre, ber jeg deg nå: Ta livet mitt fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.

Da sa Herren: Er det rett av deg å være sint?

Så gikk Jona ut av byen og satte seg på østsiden av byen. Der laget han seg en løvhytte og satte seg i skyggen for å se hva som ville hende med byen.

Herren Gud lot en rikinusbusk vokse opp og strekke seg over Jona, så den ga skygge over hodet hans og lindret hans mismot. Jona gledet seg stort over rikinusbusken.

Men Gud lot en orm komme ved morgengry neste dag, og den angrep rikinusbusken så den visnet.

Da solen steg opp, sendte Gud en brennhet østavind; solen brant Jona i hodet, så han segnet om. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.

Da sa Gud til Jona: Er det rett av deg å være sint på grunn av rikinusbusken? Han svarte: Ja, jeg har rett til å være sint, så sint at jeg kunne dø.

Da sa Herren: Du hadde medlidenhet med rikinusbusken, som du ikke har arbeidet for og ikke fått til å vokse; den skjøt opp på en natt og gikk til grunne på en natt.

Skulle ikke jeg skåne Ninive, den store byen, der det er mer enn hundre og tjue tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og dessuten mye buskap?