Herrens engel kom opp fra Gilgal til Bokim og sa: Jeg førte dere opp fra Egypt og jeg førte dere inn i det landet som jeg med ed hadde lovet deres fedre; og jeg sa: Jeg skal aldri bryte min pakt med dere.

Dere skal ikke inngå pakt med dem som bor i dette landet; dere skal rive ned deres altre. Men dere har ikke lyttet til min røst. Hvorfor har dere gjort dette?

Derfor har jeg også sagt: Jeg vil ikke drive dem bort fra dere; de skal bli som torner i siden på dere, og deres guder skal bli en snare for dere.

Da Herrens engel talte disse ordene til alle israelittene, hevet folket sin røst og gråt.

De kalte stedet Bokim, og der bar de fram offer til Herren.

Da Josva hadde latt folket gå, dro israelittene hver til sitt arvelodd for å ta landet i eie.

Folket tjente Herren alle Josvas dager og alle de dager de eldste levde lenger enn Josva, de som hadde sett alle de store gjerningene Herren hadde gjort for Israel.

Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, døde, hundre og ti år gammel.

De begravde ham i landet han hadde fått til arv, i Timnat-Heres, i Efraims fjell, på nordsiden av høyden Gaasj.

Også hele den slekten ble samlet til sine fedre, og det kom en annen slekt etter dem som ikke kjente Herren og heller ikke de gjerningene han hadde gjort for Israel.

Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne, og de tjente Baalene.

De forlot Herren, fedrenes Gud, han som hadde ført dem ut av Egypt, og fulgte andre guder – gudene til folkene som bodde rundt dem – og bøyde seg for dem; slik vakte de Herrens vrede.

De forlot Herren og tjente Baal og Astarte.

Da ble Herrens vrede brennende mot Israel. Han overga dem i hendene på plyndrere som plyndret dem, og han solgte dem i hendene på fiender rundt omkring, så de ikke lenger kunne holde stand mot sine fiender.

Overalt hvor de dro ut, var Herrens hånd mot dem til ulykke, slik Herren hadde sagt, og slik Herren hadde sverget for dem. Og de kom i stor nød.

Likevel lot Herren dommere stå fram, som frelste dem fra hendene på dem som plyndret dem.

Men de ville ikke høre på sine dommere; de drev hor med andre guder og bøyde seg for dem. De vek raskt av fra den veien deres fedre hadde vandret – de hadde lydd Herrens bud; men det gjorde ikke de.

Når Herren lot dem få dommere, var Herren med dommeren og frelste dem fra deres fienders hånd alle dommerens dager. For Herren ynket seg over dem på grunn av deres sukk under dem som undertrykte og plaget dem.

Men når dommeren døde, vendte de tilbake og fordervet seg mer enn sine fedre ved å følge andre guder for å tjene dem og bøye seg for dem; de sluttet ikke med sine gjerninger og sin trassige ferd.

Da ble Herrens vrede brennende mot Israel, og han sa: Fordi dette folket har brutt min pakt som jeg bød deres fedre, og ikke har lyttet til min røst,

skal heller ikke jeg heretter drive bort noen av de folkeslagene som sto igjen etter Josva, dem han lot være igjen da han døde,

for gjennom dem å prøve Israel, om de vil holde Herrens vei og vandre på den slik deres fedre holdt den, eller ikke.

Så lot Herren disse folkeslagene bli stående uten å drive dem raskt bort; heller ikke ga han dem i Josvas hånd.