I de dagene skjedde det at det gikk ut et dekret fra keiser Augustus om at hele den romerske verden skulle innskrives i manntallet.

Dette var den første innskrivningen mens Kvirinius var landshøvding i Syria.)

Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin egen by.

Josef dro også opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by som heter Betlehem (fordi han var av Davids hus og slekt),

for å la seg innskrive sammen med Maria, hans forlovede, som var med barn.

Mens de var der, kom tiden da hun skulle føde.

Og hun fødte sin førstefødte sønn, svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke plass for dem i herberget.

I samme område var det noen gjetere som holdt nattevakt over flokken sin ute på marken.

Da stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste rundt dem, og de ble grepet av stor frykt.

Men engelen sa til dem: Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal være for hele folket.

I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.

Dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.

Med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sa:

Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, og god vilje mot menneskene.

Da englene hadde forlatt dem og dratt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: La oss gå til Betlehem og se det som har hendt, det Herren har kunngjort oss.

De skyndte seg dit og fant Maria og Josef og barnet som lå i krybben.

Da de hadde sett det, fortalte de videre det som var sagt til dem om dette barnet.

Alle som hørte det, undret seg over det gjeterne fortalte.

Men Maria tok vare på alt dette og grunnet på det i sitt hjerte.

Og gjeterne vendte tilbake, og de æret og priste Gud for alt de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt til dem.

Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.

Da dagene for hennes renselse etter Moseloven var over, tok de ham opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren,

slik det står skrevet i Herrens lov: Hver førstefødte gutt som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren.)

og for å bære fram et offer, slik det er sagt i Herrens lov: et par turtelduer eller to unge duer.

I Jerusalem var det en mann som het Simeon. Han var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels trøst, og Den hellige ånd var over ham.

Det var åpenbart for ham av Den hellige ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Kristus.

Han kom til tempelet, ledet av Ånden. Da foreldrene bar inn barnet Jesus for å gjøre med ham som lovskikken krevde,

tok han ham i armene, priste Gud og sa:

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt,

for mine øyne har sett din frelse

som du har beredt for alle folks åsyn;

et lys til åpenbaring for hedningene og en herlighet for ditt folk Israel.

Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham.

Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria: Se, dette barnet er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt;

ja, også din egen sjel skal et sverd gjennombore), for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.

Det var også en kvinne, Anna, en profetinne, datter av Fanuel, av Asjers stamme. Hun var kommet langt opp i årene og hadde levd med sin mann i sju år fra hun var jomfru.

Hun var nå en enke på omkring åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud med faste og bønn dag og natt.

I samme stund kom hun fram, takket Gud og talte om barnet til alle som ventet på Jerusalems forløsning.

Da de hadde fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin egen by Nasaret.

Gutten vokste og ble sterk i ånden, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Hvert år dro foreldrene hans til Jerusalem til påskefesten.

Og da han var tolv år, dro de opp til Jerusalem etter høytidsskikken.

Da høytidsdagene var over og de dro hjem, ble Jesus-barnet igjen i Jerusalem uten at Josef og hans mor visste det.

De trodde at han var sammen med reisefølget og gikk en dagsreise, og så begynte de å lete etter ham blant slektninger og kjente.

Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter ham.

Først etter tre dager fant de ham i tempelet, der han satt midt blant lærerne, lyttet til dem og stilte dem spørsmål.

Alle som hørte ham, var forundret over hans innsikt og svar.

Da de så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: Barn, hvorfor har du gjort dette mot oss? Se, din far og jeg har lett etter deg i sorg.

Han sa til dem: Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i det som hører min Far til?

Men de forsto ikke det han sa til dem.

Så ble han med dem ned og kom til Nasaret, og han var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte.

Og Jesus gikk fram i visdom og i alder og i velvilje hos Gud og mennesker.