Han dro derfra og kom til sin hjembygd, og disiplene hans fulgte ham.

Da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Mange som hørte ham, undret seg og sa: Hvor har denne mannen alt dette fra? Hva er dette for en visdom som er gitt ham, siden slike mektige gjerninger blir gjort ved hans hender?

Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn, bror til Jakob og Joses og Judas og Simon? Og bor ikke søstrene hans her hos oss? Og de tok anstøt av ham.

Men Jesus sa til dem: En profet er uten ære bare i sitt hjemland, blant sine egne og i sitt eget hus.

Og der kunne han ikke gjøre noen mektig gjerning, annet enn at han la hendene på noen få syke og helbredet dem.

Han undret seg over deres vantro. Og han gikk omkring i landsbyene og lærte.

Han kalte de tolv til seg og begynte å sende dem ut to og to, og han ga dem makt over urene ånder.

Han påla dem å ikke ta med seg noe på veien, annet enn en stav; verken veske, brød eller penger i beltet.

Men de skulle ha sandaler på og ikke ta på seg to kjortler.

Og han sa til dem: Hvor dere enn går inn i et hus, bli der til dere drar videre fra stedet.

Og om noen ikke tar imot dere og ikke vil høre på dere, så rist støvet av føttene når dere går derfra, som et vitnesbyrd mot dem. Sannelig, jeg sier dere: Det skal være mer utholdelig for Sodoma og Gomorra på dommens dag enn for den byen.

Så dro de ut og forkynte at folk skulle omvende seg.

De drev ut mange onde ånder, salvet mange syke med olje og helbredet dem.

Kong Herodes fikk høre om ham, for navnet hans var blitt kjent. Han sa: Det er Johannes Døperen som er stått opp fra de døde, og derfor virker de mektige gjerningene i ham.

Andre sa: Det er Elia. Og andre sa: Det er en profet, som en av profetene.

Men da Herodes hørte det, sa han: Det er Johannes, han som jeg halshogde. Han er stått opp fra de døde.

For det var Herodes selv som hadde sendt ut folk og grepet Johannes og bundet ham i fengsel for Herodias’ skyld, sin bror Filips kone, for han hadde giftet seg med henne.

Johannes hadde nemlig sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.

Derfor bar Herodias nag til ham og ville drepe ham, men hun kunne ikke,

for Herodes fryktet Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham. Når han hørte ham, gjorde han mange ting, og han lyttet gjerne til ham.

Men så kom den rette dagen, da Herodes på fødselsdagen sin holdt et gjestebud for sine stormenn, hærførere og de fremste i Galilea.

Da kom datteren til Herodias inn og danset; hun behaget Herodes og dem som satt til bords med ham. Kongen sa til jenten: Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.

Han sverget til henne: Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, like til halvparten av mitt rike.

Da gikk hun ut og spurte sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Hodet til Johannes Døperen.

Straks skyndte hun seg inn til kongen og ba: Jeg vil at du med en gang skal gi meg på et fat hodet til Johannes Døperen.

Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av eden og for gjestenes skyld ville han ikke avvise henne.

Straks sendte kongen en bøddel og befalte at hans hode skulle bringes. Han gikk og halshogde ham i fengselet

og kom med hodet hans på et fat og ga det til jenten, og jenten ga det til moren sin.

Da disiplene hans fikk høre det, kom de og hentet liket hans og la det i en grav.

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt, både det de hadde gjort, og det de hadde undervist.

Han sa til dem: Kom med til et øde sted, dere selv, og hvil dere litt. For det var mange som kom og gikk, og de fikk ikke engang tid til å spise.

Så dro de med båt til et øde sted, for seg selv.

Men folk så at de dro av sted, og mange kjente ham igjen. De sprang til fots dit fra alle byene og kom fram før dem og samlet seg hos ham.

Da Jesus steg i land, så han en stor mengde, og han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han begynte å lære dem mye.

Da det alt var blitt sent, kom disiplene til ham og sa: Dette er et øde sted, og tiden er alt gått langt på dag.

Send dem fra deg, så de kan gå til gårdene og landsbyene rundt omkring og kjøpe seg brød, for de har ikke noe å spise.

Han svarte: Dere skal gi dem mat. De sa til ham: Skal vi gå og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?

Han sa til dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se! Da de hadde fått vite det, sa de: Fem, og to fisker.

Han ba dem få alle til å sette seg i grupper i det grønne gresset.

Og de slo seg ned i grupper, på hundre og på femti.

Han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, velsignet og brøt brødene og ga dem til disiplene for at de skulle legge dem fram. De to fiskene delte han ut til dem alle.

Alle spiste og ble mette.

Og de samlet opp tolv kurver fulle av brødstykker og fisk.

De som hadde spist av brødene, var omkring fem tusen menn.

Straks fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til Betsaida, mens han selv sendte folket av sted.

Da han hadde tatt farvel med dem, gikk han opp i fjellet for å be.

Da det ble kveld, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.

Han så at de slet med å ro, for vinden var imot dem. Omkring fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og ville gå forbi dem.

Men da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse og ropte høyt,

for de så ham alle og ble skremt. Straks snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde.

Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og vantro.

For de hadde ikke forstått det som hadde skjedd med brødene, for hjertet deres var forherdet.

Da de var kommet over, la de til i landet Gennesaret.

Og da de steg ut av båten, kjente folk ham straks igjen

og løp omkring i hele området der omkring og begynte å bære de syke omkring på bårer dit de hørte at han var.

Og hvor han enn gikk inn – i landsbyer, byer eller på landet – la de de syke ut på torvene og ba ham om å få røre ved i det minste kanten av kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble friske.