Jesus tok igjen til orde og talte til dem i lignelser:

Himmelriket kan lignes med en konge som holdt bryllup for sønnen sin.

Han sendte tjenerne sine for å kalle dem som var innbudt til bryllupet, men de ville ikke komme.

Han sendte igjen andre tjenere og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand måltidet mitt; oksene og gjøkalvene er slaktet, og alt er klart. Kom til bryllupet.

Men de brydde seg ikke og gikk hver sin vei, en til åkeren sin, en annen til handelen sin.

Og resten grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem.

Da kongen fikk høre det, ble han rasende. Han sendte hæren sin, utryddet disse morderne og brente byen deres.

Så sa han til tjenerne: Bryllupet er klart, men de som var innbudt, var ikke verdige.

Gå derfor ut til veikryssene, og alle dere finner, innby dem til bryllupet.

Tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de fant, både onde og gode, og bryllupssalen ble full av gjester.

Da kongen kom inn for å se gjestene, fikk han øye på en mann som ikke hadde bryllupsklær.

Han sa til ham: Venn, hvordan kom du inn her uten bryllupsklær? Men han var målløs.

Da sa kongen til tjenerne: Bind ham på hender og føtter, før ham bort og kast ham ut i det ytterste mørke. Der skal de gråte og skjære tenner.

For mange er kalt, men få er utvalgt.

Da gikk fariseerne bort og la planer om hvordan de kunne fange ham i ord.

De sendte disiplene sine til ham sammen med herodianerne og sa: Mester, vi vet at du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva folk mener, for du gjør ikke forskjell på folk.

Si oss derfor: Hva mener du? Er det tillatt å betale skatt til keiseren, eller ikke?

Men Jesus skjønte ondskapen deres og sa: Hvorfor setter dere meg på prøve, hyklere?

Vis meg mynten som skatten betales med. De rakte ham en denar.

Han sa til dem: Hvis bilde og påskrift er dette?

De sa: Keiserens. Da sa han til dem: Gi da keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.

Da de hørte dette, undret de seg. De lot ham være og gikk sin vei.

Samme dag kom saddukeerne til ham, de som sier at det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham

og sa: Mester, Moses har sagt: Hvis en mann dør uten å ha barn, skal broren hans gifte seg med enken og skaffe sin bror etterkommere.

Hos oss var det sju brødre. Den første giftet seg, men døde, og fordi han ikke hadde barn, etterlot han kona si til broren.

Slik gikk det også med den andre og den tredje, helt til den sjuende.

Til slutt døde også kvinnen.

Hvem av de sju skal hun da være kone til i oppstandelsen? For alle hadde henne.

Jesus svarte og sa til dem: Dere tar feil, fordi dere ikke kjenner skriftene eller Guds kraft.

For i oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort, men de er som Guds engler i himmelen.

Men når det gjelder oppstandelsen fra de døde: Har dere ikke lest det Gud har sagt til dere:

Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes.

Da folkemengden hørte dette, ble de forundret over hans lære.

Da fariseerne hørte at han hadde satt saddukeerne til taushet, samlet de seg.

En av dem, en lovkyndig, spurte ham for å sette ham på prøve:

Mester, hvilket bud er det største i loven?

Jesus sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din forstand.

Dette er det største og første budet.

Men det andre, som er like stort, er: Du skal elske din neste som deg selv.

På disse to budene hviler hele loven og profetene.

Mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:

Hva mener dere om Messias? Hvem sin sønn er han? De sa til ham: Davids sønn.

Han sa til dem: Hvordan kan da David, drevet av Ånden, kalle ham Herre når han sier:

Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter.

Når altså David kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?

Ingen var i stand til å svare ham et ord, og fra den dagen våget ingen lenger å stille ham flere spørsmål.