Det lød et stort klagerop fra folket og deres hustruer mot sine jødiske landsmenn.

Noen sa: Vi, våre sønner og våre døtre, er mange. Derfor må vi skaffe korn til dem, så vi kan spise og leve.

Andre sa: Vi har pantsatt jordene, vingårdene og husene våre for å kjøpe korn, fordi det er hungersnød.

Andre igjen sa: Vi har lånt penger til kongens skatt, med jordene og vingårdene våre som pant.

Og nå er vi like mye av samme kjøtt og blod som våre brødre, våre barn som deres barn. Likevel må vi føre våre sønner og døtre i trelldom for å være tjenere, og noen av døtrene våre er allerede ført i trelldom. Vi har ikke makt til å løse dem ut, for andre menn har jordene og vingårdene våre.

Jeg ble svært vred da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.

Jeg tenkte nøye over det, og jeg irettesatte stormennene og lederne og sa til dem: Dere tar rente av hver deres bror! Så kalte jeg sammen en stor forsamling mot dem.

Jeg sa til dem: Vi har etter evne kjøpt fri våre jødiske brødre som var solgt til hedningene. Vil dere nå selge deres egne brødre, og skal de så bli solgt til oss? Da tidde de og hadde ikke noe å svare.

Jeg sa også: Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, så ikke våre fiender, hedningene, får grunn til å håne oss?

Også jeg, mine brødre og mine tjenere kunne ha krevd penger og korn av dem; men jeg ber dere: La oss slutte med å ta rente.

Gi dem tilbake i dag jordene, vingårdene, olivenlundene og husene deres, og ettergi også hundredelen av pengene, kornet, vinen og oljen som dere har krevd av dem.

Da sa de: Vi skal gi det tilbake og ikke kreve noe av dem; vi vil gjøre som du sier. Jeg kalte da prestene og tok ed av dem på at de skulle gjøre i samsvar med dette løftet.

Så ristet jeg ut skjøtet på kappen min og sa: Slik må Gud riste hver mann ut av hans hus og hans arbeid som ikke holder dette løftet; slik må han bli ristet ut og bli tømt. Hele forsamlingen sa: Amen, og de priste Herren. Og folket gjorde i samsvar med dette løftet.

Dessuten, fra den tiden jeg ble satt til å være stattholder hos dem i Juda, fra kong Artaxerxes' tjuende år til hans trettiandre år, det vil si tolv år, har verken jeg eller mine brødre tatt imot stattholderens underhold.

Men de tidligere stattholderne før meg la tunge byrder på folket og tok fra dem brød og vin, i tillegg til førti sekel sølv. Ja, til og med tjenerne deres hersket over folket. Men jeg gjorde ikke slik, fordi jeg fryktet Gud.

Jeg fortsatte også arbeidet på denne muren; vi kjøpte ikke noe land, og alle mine tjenere var samlet der til arbeidet.

Ved mitt bord var det dessuten hundre og femti av jødene og lederne, i tillegg til dem som kom til oss fra hedningefolkene rundt oss.

Det som daglig ble satt fram for meg, var én okse og seks utvalgte sauer; dessuten ble det tilberedt fjærkre for meg, og hver tiende dag et godt lager av alle slags vin. Likevel krevde jeg ikke stattholderens underhold, for byrden var tung over dette folket.

Kom meg i hu, min Gud, til det gode, for alt jeg har gjort for dette folket.