På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg til faste, i sekkestrie og med jord på seg.

Israels ætt skilte seg fra alle fremmede, de sto og bekjente sine synder og fedrenes misgjerninger.

De sto på sin plass og leste i boken med HERRENs, deres Guds, lov en fjerdedel av dagen; en annen fjerdedel bekjente de og tilba HERREN, sin Gud.

På trappen, blant levittene, sto Jesjua, Bani, Kadmiel, Sjevanja, Bunni, Sjerbja, Bani og Kenani og ropte med høy røst til HERREN, sin Gud.

Og levittene, Jesjua og Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerbja, Hodija, Sjevanja og Petahja, sa: Reis dere og velsign HERREN, deres Gud, fra evighet til evighet! Velsignet være ditt herlige navn, som er opphøyet over all velsignelse og lovsang.

Du, ja du, er HERREN alene. Du har gjort himmelen, himmelens himmel, med hele deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem; du holder dem alle i live, og himmelens hær tilber deg.

Du er HERREN Gud, som valgte Abram, førte ham ut fra Ur i Kaldea og ga ham navnet Abraham.

Du fant hans hjerte trofast for ditt ansikt, og du sluttet pakt med ham om å gi hans ætt landet til kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, jebusittene og girgasjittene. Du holdt ditt ord, for du er rettferdig.

Du så nøden til våre fedre i Egypt og hørte deres rop ved Rødehavet.

Du gjorde tegn og under mot farao, mot alle hans tjenere og mot hele folket i landet hans, for du visste at de handlet hovmodig mot dem. Slik vant du deg et navn, som det er den dag i dag.

Du kløvde havet for dem, så de gikk gjennom midten av havet på tørr grunn, og forfølgerne deres kastet du i dypet, som en stein i veldige vann.

Du ledet dem om dagen i en skystøtte og om natten i en ildstøtte, for å gi dem lys på veien de skulle gå.

Du steg også ned på Sinai-fjellet, du talte til dem fra himmelen og ga dem rette dommer, sanne lover, gode forskrifter og bud.

Du gjorde din hellige sabbat kjent for dem og bød dem forskrifter, lover og bud ved din tjener Moses.

Du ga dem brød fra himmelen mot sulten, lot vann strømme for dem ut av klippen mot tørsten og lovte at de skulle gå inn og ta det landet i eie som du hadde sverget å gi dem.

Men de og våre fedre handlet hovmodig, de forherdet nakken og ville ikke høre på dine bud.

De nektet å lyde, og de mintes ikke de under du gjorde blant dem. De forherdet nakken, og i sin opprørskhet satte de seg en leder for å vende tilbake til slaveriet. Men du er en Gud som gjerne tilgir, nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, og du forlot dem ikke.

Ja, da de hadde laget seg en støpt kalv og sa: Dette er din Gud som førte deg opp fra Egypt, og de gjorde seg skyldige i store krenkelser,

likevel, i din store barmhjertighet, forlot du dem ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten ikke om natten for å lyse for dem og vise dem veien de skulle gå.

Du ga dem også din gode Ånd for å lære dem, du nektet dem ikke mannaen, og du ga dem vann for tørsten.

I førti år sørget du for dem i ørkenen, så de manglet ingenting. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres hovnet ikke opp.

Du ga dem også kongedømmer og folk og delte ut landstrakter til dem, så de tok i eie landet til Sihon, kongen i Hesjbon, og landet til Og, kongen i Basan.

Etterkommerne deres gjorde du tallrike som stjernene på himmelen, og du førte dem inn i landet som du hadde lovt fedrene deres at de skulle gå inn og ta i eie.

Så gikk barna deres inn og tok landet i eie. Du kuet for dem landets innbyggere, kanaaneerne, og ga dem i deres hånd, både kongene og folkene i landet, så de kunne gjøre med dem som de ville.

De inntok befestede byer og et fruktbart land, tok i eie hus fulle av alle slags goder, utgravde brønner, vinmarker og olivenlunder og frukttrær i mengde. De åt, ble mette og feite og frydet seg over din store godhet.

Likevel var de ulydige og gjorde opprør mot deg. De kastet din lov bak ryggen, drepte dine profeter som vitnet mot dem for å føre dem tilbake til deg, og de gjorde seg skyldige i store krenkelser.

Derfor ga du dem i hendene på fiender som plaget dem. Men i trengslens tid, da de ropte til deg, hørte du dem fra himmelen, og etter din store barmhjertighet ga du dem redningsmenn som frelste dem fra fiendens hånd.

Men da de hadde fått ro, gjorde de igjen det som var ondt for ditt ansikt. Da lot du dem være i fiendenes hånd, så disse fikk herredømme over dem. Men når de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen, og mange ganger fridde du dem ut etter din barmhjertighet.

Du advarte dem for å føre dem tilbake til din lov, men de bar seg hovmodig og ville ikke høre dine bud. De syndet mot dine dommer (den som gjør etter dem, skal leve ved dem), de trakk skulderen unna, forherdet nakken og ville ikke høre.

Likevel hadde du tålmodighet med dem i mange år og advarte dem ved din Ånd gjennom dine profeter. Men de ville ikke høre. Derfor ga du dem i hendene på landenes folk.

Men for din store barmhjertighets skyld gjorde du ikke ende på dem og forlot dem ikke, for du er en nådig og barmhjertig Gud.

Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud, du som holder pakt og miskunn: La ikke all den nød som har kommet over oss, over våre konger, våre fyrster, våre prester og våre profeter, over våre fedre og over hele ditt folk, fra assyrerkongenes dager til denne dag, synes liten for ditt ansikt.

Likevel er du rettferdig i alt som har kommet over oss, for du har gjort rett, men vi har handlet ondt.

Våre konger, våre fyrster, våre prester og våre fedre har verken holdt din lov eller hørt på dine bud og dine vitnesbyrd som du vitnet mot dem med.

De har ikke tjent deg i sitt kongedømme og i din store godhet som du ga dem, og ikke i det vide og fruktbare landet som du satte foran dem; de vendte ikke fra sine onde gjerninger.

Se, i dag er vi tjenere, og i landet som du ga våre fedre for at de skulle spise frukten og det gode av det, se, der er vi tjenere.

Det gir stor avkastning til de kongene du har satt over oss på grunn av våre synder. De råder også over våre kropper og over buskapen vår som de vil, og vi er i stor nød.

På grunn av alt dette slutter vi en bindende pakt og skriver den ned. Våre fyrster, levitter og prester setter segl på den.