Som når ilden antennes og får vannet til å koke, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, så folkeslagene skjelver for ditt åsyn.

Som når ilden tennes, ild som får vann til å koke, for å gjøre navnet ditt kjent for dine motstandere, så folkene skjelver foran deg.

Da du gjorde veldige, skremmende ting vi ikke ventet, steg du ned; for ditt åsyn smeltet fjellene.

Da du gjorde fryktinngytende ting som vi ikke ventet, steg du ned; foran deg smeltet fjellene.

Fra gammel tid har ingen hørt, ingen har lyttet; intet øye har sett en Gud uten deg, som handler for den som venter på ham.

Fra gammel tid har ingen hørt, ingen har lyttet, intet øye har sett en Gud uten deg som handler for den som venter på ham.

Du møtte den som gleder seg og gjør det som er rett, dem som minnes deg på dine veier. Se, du ble vred, og vi syndet; i slike har vi vært lenge – skal vi bli frelst?

Du møter den som med glede gjør rett, dem som husker deg på dine veier. Se, du ble vred, og vi syndet; i dem har vi vært lenge – skal vi bli frelst?

Vi ble alle som en uren, all vår rettferdighet er som skitne filler. Vi visnet alle som et blad, og våre misgjerninger førte oss bort som vinden.

Vi ble alle som urene, og all vår rettferd er som et urent klesplagg. Vi visnet alle som et blad, og vår skyld fører oss bort som vinden.

Det er ingen som påkaller ditt navn, ingen som reiser seg for å holde fast ved deg. For du har skjult ditt ansikt for oss og latt oss smelte bort i våre misgjerningers vold.

Ingen påkaller ditt navn eller reiser seg for å gripe fatt i deg; for du har skjult ansiktet ditt for oss og overgitt oss i skyldens vold, så vi smuldrer bort.

Og nå, HERRE, du er vår far. Vi er leiren, og du er vår pottemaker; vi er alle et verk av din hånd.

Men nå, Herren, du er vår far. Vi er leiren, og du er vår pottemaker; alle er vi et verk av din hånd.

Vær ikke svært vred, HERRE, og kom ikke vår skyld i hu for alltid. Se nå: vi er ditt folk, alle som én.

Vær ikke altfor vred, Herren, og kom ikke vår skyld i hu for alltid! Se nå, vi ber: Vi er ditt folk, alle sammen.

Dine hellige byer er blitt til ødemark; Sion er blitt til ødemark, Jerusalem ligger øde.

Dine hellige byer er blitt ørken; Sion er blitt ørken, Jerusalem en ødemark.

Vårt hellige og herlige hus, der våre fedre lovpriste deg, er blitt oppbrent av ild, og alt det vi hadde kjært, er blitt til ruiner.

Vårt hellige og herlige hus, der fedrene våre lovpriste deg, er blitt til brann, og alt det vi holdt kjært, er blitt til ruiner.

Kan du for alt dette holde deg tilbake, HERRE? Vil du tie og la oss bli så hardt plaget?

Vil du, for alt dette, holde deg tilbake, Herre? Vil du tie og plage oss så sterkt?