Eller vet dere ikke, søsken – jeg taler jo til dem som kjenner loven – at loven har herredømme over et menneske bare så lenge det lever?

Eller vet dere ikke, brødre – jeg taler til dem som kjenner loven – at loven har herredømme over et menneske så lenge han lever?

For den gifte kvinnen er ved lov bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen.

For den gifte kvinnen er ved lov bundet til sin levende mann; men dersom mannen dør, er hun løst fra den loven som bandt henne til mannen.

Altså: Mens mannen lever, kalles hun en ekteskapsbryter dersom hun blir en annen manns; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke er en ekteskapsbryter om hun blir en annen manns.

Altså: så lenge mannen lever, skal hun kalles en ekteskapsbryter om hun gifter seg med en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke er en ekteskapsbryter om hun gifter seg med en annen mann.

Derfor, mine søsken, døde også dere bort fra loven ved Kristi kropp for å tilhøre en annen, ham som ble reist opp fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud.

Derfor, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi kropp, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble reist opp fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.

For da vi var i kjøttet, var de syndige begjærene, som ble vekket av loven, virksomme i lemmene våre, så vi bar frukt for døden.

For da vi levde i den syndige naturen, var syndens lidenskaper – de som vekkes ved loven – virksomt i våre lemmer, så vi bar frukt for døden.

Men nå er vi løst fra loven, vi er døde bort fra det som holdt oss fanget, så vi tjener i Åndens nye ordning og ikke i bokstavens gamle.

Men nå er vi løst fra loven, fordi vi døde bort fra det som holdt oss fanget, så vi tjener i et nytt liv ved Ånden og ikke etter bokstavens gamle ordning.

Hva skal vi da si? Er loven synd? Nei, slett ikke! Tvert imot, jeg hadde ikke kjent synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent hvis ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.

Hva skal vi da si? Er loven synd? Slett ikke! Men synden kjente jeg ikke uten ved loven; for om ikke loven sa: «Du skal ikke begjære», ville jeg ikke visst hva begjær er.

Men synden grep anledningen og virket ved budet i meg all slags begjær. For uten lov er synden død.

Men synden tok anledning ved budet og virket i meg all slags begjær. For uten lov er synden død.

Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til liv,

Jeg levde en gang uten lov; men da budet kom, våknet synden til liv,

og jeg døde. Og det budet som var til liv, viste seg å bli til død for meg.

og jeg døde. Og budet som skulle føre til liv, viste seg for meg å bli til død.

For synden grep anledningen ved budet, den bedro meg og drepte meg ved det.

For synden tok anledning ved budet, bedro meg og drepte meg ved det.

Slik er da loven hellig, og budet hellig, rett og godt.

Så er da loven hellig, og budet hellig, rett og godt.

Ble det gode da til død for meg? Nei, slett ikke! Det var synden, for at synden skulle vise seg som synd, idet den virket døden i meg ved det gode; slik skulle synden bli over all måte syndig ved budet.

Ble da det som er godt, til død for meg? Slett ikke! Men det var synden – for at den skulle vise seg som synd – som ved det gode virket død i meg, for at synden ved budet skulle bli overmåte syndig.

For vi vet at loven er åndelig, men jeg er av kjøtt og blod, solgt som slave under synden.

Vi vet at loven er åndelig; men jeg er kjødelig, solgt under synden.

Jeg skjønner ikke mine egne handlinger; for det jeg vil, gjør jeg ikke, men det jeg hater, det gjør jeg.

For det jeg gjør, forstår jeg ikke; det jeg vil, gjør jeg ikke, men det jeg hater, det gjør jeg.

Men gjør jeg det jeg ikke vil, vedgår jeg at loven er god.

Men gjør jeg det jeg ikke vil, samtykker jeg i at loven er god.

Da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.

Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.

For jeg vet at i meg – det vil si i mitt kjøtt – bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å gjøre det gode finner jeg ikke.

For jeg vet at det ikke bor noe godt i meg, det vil si i min syndige natur. Viljen til det gode er hos meg, men å gjøre det gode finner jeg ikke.

Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke; men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.

Men hvis jeg gjør det jeg ikke vil, er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.

Så finner jeg altså denne loven: Når jeg vil gjøre det gode, ligger det onde meg for hånden.

Jeg finner altså denne loven: Når jeg vil gjøre det gode, ligger det onde meg nær.

For etter mitt indre menneske gleder jeg meg over Guds lov,

For etter mitt indre menneske har jeg glede i Guds lov.

men i lemmene mine ser jeg en annen lov som kjemper mot loven i mitt sinn og gjør meg til fange under syndens lov, som er i lemmene mine.

Men jeg ser en annen lov i lemmene mine, som ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene mine.

Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?

Å, ulykkelige menneske som jeg er! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?

Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Altså: Jeg selv tjener med mitt sinn Guds lov, men med kjøttet tjener jeg syndens lov.

Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Så altså: Jeg selv tjener med mitt sinn Guds lov, men med min syndige natur syndens lov.