Og jeg, da jeg kom til dere, søsken, kom ikke med overlegen tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd.

For jeg hadde bestemt meg for ikke å vite av noe blant dere uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.

Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og i stor beven.

Min tale og min forkynnelse var ikke i overtalende ord av menneskelig visdom, men i en demonstrasjon av Ånden og kraft.

For at deres tro ikke skulle bygge på menneskers visdom, men på Guds kraft.

Likevel taler vi visdom blant de modne; men ikke en visdom som tilhører denne tidsalder, heller ikke denne tidsalders herskere, de som blir gjort til intet.

Men vi taler Guds visdom som en hemmelighet, den skjulte, som Gud før tidsaldrene forutbestemte til vår herlighet.

Denne har ingen av denne tidsalders herskere kjent; for hadde de kjent den, ville de ikke ha korsfestet herlighetens Herre.

Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre har hørt, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det har Gud gjort i stand for dem som elsker ham.

For oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd; for Ånden gransker alt, ja også dybdene i Gud.

Hvem blant mennesker vet hva som hører et menneske til, uten menneskets egen ånd som er i ham? Slik vet heller ingen hva som hører Gud til, uten Guds Ånd.

Men vi har ikke fått verdens ånd, men Ånden som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i nåde har gitt oss.

Dette forkynner vi også, ikke med ord lært av menneskelig visdom, men med ord lært av Den hellige Ånd, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord.

Men det naturlige mennesket tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; det er dårskap for ham, og han kan ikke forstå det, fordi det bedømmes åndelig.

Den åndelige derimot bedømmer alt, men selv blir han ikke bedømt av noen.

For hvem har kjent Herrens tanke, så han kan gi ham råd? Men vi har Kristi tanke.