Kong Salomo elsket mange fremmede kvinner, i tillegg til faraos datter: moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidonittiske og hetittiske.

De hørte til de folkeslagene Herren hadde sagt til Israels sønner: «Dere skal ikke inngå ekteskap med dem, og de skal ikke inngå ekteskap med dere; for de vil visselig bøye hjertene deres mot sine guder.» Til disse holdt Salomo seg fast av kjærlighet.

Han hadde sju hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer; og hans hustruer fikk hjertet hans til å vende seg bort.

Da Salomo ble gammel, fikk hans hustruer hjertet hans til å vende seg etter andre guder. Hans hjerte var ikke helhjertet med Herren, hans Gud, slik hans far Davids hjerte hadde vært.

Salomo fulgte Astarte, sidonernes gudinne, og Milkom, ammonittenes styggedom.

Salomo gjorde det som var ondt i Herrens øyne; han fulgte ikke Herren fullt og helt slik hans far David gjorde.

Da bygde Salomo en offerhaug for Kjemosj, moabittenes styggedom, på høyden som ligger øst for Jerusalem, og for Molok, ammonittenes styggedom.

Slik gjorde han for alle sine fremmede hustruer som brente røkelse og ofret til sine guder.

Herren ble harm på Salomo fordi hans hjerte hadde vendt seg bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbart seg for ham to ganger.

Han hadde gitt ham dette påbudet: at han ikke skulle følge andre guder. Men han holdt ikke det Herren hadde befalt.

Da sa Herren til Salomo: «Siden dette har hendt med deg, og du ikke har holdt min pakt og mine forskrifter som jeg påla deg, vil jeg sannelig rive riket fra deg og gi det til en av dine tjenere.»

Likevel vil jeg ikke gjøre det i dine dager for din far Davids skyld; fra din sønns hånd vil jeg rive det bort.

Jeg vil heller ikke rive hele riket. Én stamme vil jeg gi din sønn for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, byen som jeg har valgt.

Herren reiste en motstander opp mot Salomo: edomitten Hadad. Han var av kongeslekt i Edom.

Det skjedde da David var i krig med Edom, og Joab, hærføreren, dro opp for å begrave de falne; han slo ned alle de mannlige i Edom.

Joab og hele Israel ble der i seks måneder, til han hadde utryddet alle de mannlige i Edom.

Men Hadad flyktet; han og noen edomittiske menn av hans fars tjenere var med ham. De dro for å komme til Egypt; Hadad var den gang en ung gutt.

De brøt opp fra Midjan og kom til Paran. De tok menn med seg fra Paran og kom til Egypt, til farao, kongen av Egypt. Han ga ham hus, sørget for mat til ham og ga ham land.

Hadad vant stor velvilje i faraos øyne. Han ga ham til hustru søsteren til sin egen hustru, søsteren til dronning Tahpenes.

Søsteren til Tahpenes fødte ham sønnen Genubat. Tahpenes avvent ham i faraos hus; og Genubat ble i faraos hus blant faraos sønner.

Da Hadad i Egypt hørte at David hadde lagt seg til hvile hos sine fedre, og at Joab, hærføreren, var død, sa Hadad til farao: «La meg reise, så vil jeg dra til mitt land.»

Farao sa til ham: «Hva er det du mangler hos meg siden du nå vil dra til ditt land?» Han svarte: «Ingenting; bare la meg få dra.»

Gud reiste også opp en motstander mot ham: Reson, sønn av Eljada, som hadde flyktet fra Hadadeser, kongen i Soba, sin herre.

Han samlet menn omkring seg og ble leder for en bande da David slo dem. De dro til Damaskus, slo seg ned der, og han ble konge i Damaskus.

Han var en motstander av Israel alle Salomos dager, i tillegg til den skade Hadad voldte. Han avskydde Israel og ble konge over Aram.

Også Jeroboam, Nebats sønn, en efraimitt fra Sereda – hans mor het Serua, en enke – var i tjeneste hos Salomo og gjorde opprør mot kongen.

Dette var grunnen til at han gjorde opprør mot kongen: Salomo bygde Millo og lukket igjen bruddet i muren i Davidsbyen, byen til hans far David.

Jeroboam var en dyktig og handlekraftig mann. Da Salomo så at den unge mannen gjorde sitt arbeid godt, satte han ham over hele tvangsarbeidet i Josefs hus.

På den tiden hendte det at Jeroboam gikk ut fra Jerusalem. Profeten Ahia fra Sjilo, sjilonitten, møtte ham på veien; han hadde kledd seg i en ny kappe, og de to var alene ute på marken.

Ahia grep den nye kappen som han hadde på seg, og han rev den i tolv stykker.

Han sa til Jeroboam: «Ta ti stykker til deg! For så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg river riket ut av Salomos hånd og gir deg ti stammer.

Men én stamme skal han ha for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, byen jeg har valgt ut blant alle Israels stammer.»

For de har forlatt meg og tilbedt Astarte, sidonernes gud, Kjemosj, moabittenes gud, og Milkom, ammonittenes gud. De har ikke gått på mine veier ved å gjøre det som er rett i mine øyne og holde mine forskrifter og mine lover slik hans far David gjorde.

Men jeg vil ikke ta hele riket fra ham. Jeg lar ham være fyrste alle hans levedager for min tjener Davids skyld, han som jeg valgte fordi han holdt mine bud og mine forskrifter.

Fra hans sønns hånd vil jeg ta kongedømmet og gi deg ti stammer.

Til hans sønn vil jeg gi én stamme, for at min tjener David alltid skal ha en lampe for mitt ansikt i Jerusalem, byen jeg har valgt for å sette mitt navn der.

Deg vil jeg ta, og du skal være konge over Israel; du skal råde over alt det ditt hjerte ønsker.

Hvis du hører på alt jeg befaler deg, og du vandrer på mine veier og gjør det som er rett i mine øyne ved å holde mine forskrifter og bud, slik min tjener David gjorde, da vil jeg være med deg. Jeg vil bygge deg et varig hus, slik jeg bygde for David, og jeg vil gi deg Israel.

Jeg vil ydmyke Davids ætt for dette, men ikke for alltid.

Salomo søkte å drepe Jeroboam. Da stod Jeroboam opp og flyktet til Egypt, til Sjisjak, kongen i Egypt. Der ble han i Egypt helt til Salomo døde.

Det som ellers er å fortelle om Salomo, alt han gjorde og hans visdom, står skrevet i boken om Salomos historie.

Den tiden Salomo regjerte i Jerusalem over hele Israel, var førti år.

Så la Salomo seg til hvile hos sine fedre, og han ble gravlagt i Davids by, hans far. Hans sønn Rehabeam ble konge etter ham.