Og se, en Guds mann kom fra Juda ved Herrens ord til Betel, og Jeroboam sto ved alteret for å brenne røkelse.

Han ropte mot alteret ved Herrens ord og sa: Altar, altar! Så sier Herren: Se, en sønn skal bli født til Davids hus; Josjia er hans navn. Han skal ofre på deg prestene fra offerhaugene, de som brenner røkelse på deg, og menneskebein skal bli brent på deg.

Samme dag ga han et tegn og sa: Dette er tegnet på at Herren har talt: Se, alteret skal revne, og asken som er på det, skal bli spredt.

Da kongen hørte ordet som Guds mann hadde ropt mot alteret i Betel, rakte Jeroboam hånden ut fra alteret og sa: Grip ham! Men hånden som han hadde rakt ut mot ham, visnet, og han kunne ikke trekke den til seg igjen.

Alteret revnet, og asken ble spredt fra alteret, etter det tegnet som Guds mann hadde gitt ved Herrens ord.

Da tok kongen til orde og sa til Guds mann: Vær så snill og be Herren din Gud om nåde og gå i forbønn for meg, så hånden min blir ført tilbake. Guds mann ba Herren, og kongens hånd kom tilbake til ham og ble som før.

Kongen sa til Guds mann: Kom hjem med meg og styrk deg, så vil jeg gi deg en gave.

Men Guds mann sa til kongen: Selv om du ga meg halvparten av huset ditt, ville jeg ikke gå med deg. Jeg vil verken spise brød eller drikke vann på dette stedet.

For slik har jeg fått befaling ved Herrens ord: Du skal ikke spise brød og ikke drikke vann, og du skal ikke vende tilbake samme veien som du kom.

Så gikk han en annen vei; han vendte ikke tilbake på den veien han var kommet til Betel.

Det bodde en gammel profet i Betel. Sønnen hans kom og fortalte ham om alt det Guds mann hadde gjort den dagen i Betel, og om ordene han hadde talt til kongen. De fortalte det for sin far.

Da spurte faren dem: Hvilken vei gikk han? Og sønnene viste ham veien Guds mann hadde gått, han som var kommet fra Juda.

Han sa til sønnene sine: Sal på eselet for meg! Så salte de eselet for ham, og han steg opp.

Han dro etter Guds mann og fant ham sittende under en eik. Han sa til ham: Er du Guds mann som kom fra Juda? Han svarte: Det er jeg.

Da sa han til ham: Bli med meg hjem og spis brød.

Han svarte: Jeg kan ikke vende tilbake med deg og ikke gå med deg. Jeg vil verken spise brød eller drikke vann sammen med deg på dette stedet.

For det kom et ord til meg ved Herrens ord: Du skal ikke spise brød og ikke drikke vann der, og du skal ikke vende tilbake og gå den veien du kom.

Da sa han til ham: Også jeg er profet som du. En engel har talt til meg ved Herrens ord og sagt: Før ham tilbake med deg til huset ditt, så han kan spise brød og drikke vann. Men han løy for ham.

Så vendte han tilbake med ham; han spiste brød i huset hans og drakk vann.

Mens de satt ved bordet, kom Herrens ord til profeten som hadde ført ham tilbake.

Han ropte til Guds mann som var kommet fra Juda: Så sier Herren: Fordi du har trosset Herrens ord og ikke holdt det budet som Herren din Gud ga deg,

men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på det stedet hvor han sa til deg: Du skal ikke spise brød og ikke drikke vann, derfor skal liket ditt ikke bli ført til dine fedres grav.

Da han hadde spist og drukket, salte han eselet for profeten som hadde ført ham tilbake.

Han dro av sted, og en løve møtte ham på veien og drepte ham. Liket hans ble liggende kastet på veien, og eselet sto ved siden av, og løven sto ved siden av liket.

Og se, noen menn passerte forbi; de så liket ligge kastet på veien og løven stå ved siden av liket. De kom og fortalte det i byen der den gamle profeten bodde.

Da profeten som hadde fått ham til å vende tilbake fra veien, hørte det, sa han: Det er Guds mann, han som trosset Herrens ord. Herren har overgitt ham til løven, og den har revet ham i stykker og drept ham, slik Herren hadde sagt til ham.

Han sa til sønnene sine: Sal for meg eselet! Og de salte.

Han gikk og fant liket hans liggende kastet på veien; eselet og løven sto ved siden av liket. Løven hadde verken spist liket eller revet eselet i stykker.

Da løftet profeten opp liket av Guds mann, la det på eselet og førte det tilbake. Han kom til byen til den gamle profeten for å sørge over ham og for å begrave ham.

Han la liket i sin grav, og de holdt klage over ham og sa: Ve, min bror!

Etter at han hadde begravd ham, sa han til sønnene sine: Når jeg dør, skal dere begrave meg i graven der Guds mann er begravet. Legg mine ben ved siden av hans ben.

For det ordet han ropte ved Herrens ord mot alteret i Betel og mot alle husene på offerhaugene i byene i Samaria, skal sannelig gå i oppfyllelse.

Etter denne hendelsen vendte ikke Jeroboam om fra sin onde vei. Tvert imot tok han fra de laveste i folket og gjorde dem til prester for offerhaugene; hver den som ønsket det, innviet han, og de ble prester for offerhaugene.

Dette ble en synd for Jeroboams hus; det førte til at det ble utryddet og utslettet fra jordens overflate.