Hanna ba og sa: Mitt hjerte jubler i Herren, mitt horn er løftet høyt i Herren; nå kan jeg svare mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse.

Ingen er hellig som Herren, for det finnes ingen utenom deg; det er ingen klippe som vår Gud.

Tal ikke så hovmodig, la ikke frekke ord gå ut av deres munn! For Herren er en Gud som vet alt, han veier alle gjerninger.

Heltenes bue er brutt, men de som snublet, er omgjordet med kraft.

De mette må leie seg ut for brød, men de sultne har sluttet å hungre. Den barnløse har født sju, men hun som hadde mange barn, visner.

Herren tar liv og gir liv, han sender ned i dødsriket og fører opp.

Herren gjør fattig og gjør rik; han fornedrer og han opphøyer.

Han reiser den svake opp av støvet og løfter den fattige fra askehaugen for å sette dem blant stormenn og la dem arve en ærestrone. For jordens søyler tilhører Herren, på dem har han satt verden.

Han verner sine trofastes føtter, men de onde blir brakt til taushet i mørket; for ved egen kraft seirer ingen.

Herren knuser sine motstandere; over dem tordner han fra himmelen. Herren dømmer jordens ender. Han gir sin konge styrke og løfter sin salvedes horn.

Elkana gikk hjem til Rama. Men gutten gjorde tjeneste for Herren under presten Eli.

Men Elis sønner var lovløse menn; de kjente ikke Herren.

Slik var prestenes skikk overfor folket: Hver gang en mann ofret slaktoffer, kom prestens tjener mens kjøttet kokte, med en tregrenet gaffel i hånden.

Han stakk den i kjelen, gryten, kasserollen eller pannen; alt det gaffelen dro opp, tok presten for seg. Slik gjorde de mot alle israelittene som kom dit til Sjilo.

Ja, før de brente fettet, kom prestens tjener og sa til mannen som ofret: Gi kjøtt til presten så han kan steke det; han vil ikke ta kokt kjøtt fra deg, bare rått.

Og sa mannen til ham: La dem brenne fettet først i dag, så kan du ta det du vil! svarte han: Nei, du skal gi det nå. Hvis ikke, tar jeg det med makt.

Slik ble de unge mennenes synd meget stor for Herrens ansikt; for de foraktet Herrens offer.

Men Samuel gjorde tjeneste for Herren; gutten var kledd i en efod av lin.

Hvert år laget hans mor en liten kappe til ham og tok den med opp når hun dro opp med sin mann for å ofre det årlige offeret.

Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: Må Herren gi deg etterkommere ved denne kvinnen i stedet for den sønnen som ble overlatt til Herren. Så gikk de til sitt hjem.

Herren tok seg av Hanna; hun ble med barn og fødte tre sønner og to døtre. Gutten Samuel vokste opp hos Herren.

Eli var svært gammel. Han hørte om alt det sønnene hans gjorde mot hele Israel, og at de lå med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til telthelligdommen.

Han sa til dem: Hvorfor gjør dere slike ting? Jeg hører onde rykter om dere fra hele folket.

Nei, mine sønner! Det ryktet jeg hører, er ikke godt. Dere leder Herrens folk vill.

Synder en mann mot en annen, kan Gud mekle for ham; men synder en mann mot Herren, hvem kan da gå i forbønn for ham? Men de ville ikke høre på sin fars røst, for Herren hadde besluttet å la dem dø.

Gutten Samuel vokste og fikk stadig større yndest både hos Herren og hos mennesker.

Da kom en Guds mann til Eli og sa til ham: Så sier Herren: Åpenbarte jeg meg ikke tydelig for din fars hus da de var i Egypt, i faraos hus?

Jeg valgte ham ut av alle Israels stammer til å være prest for meg, til å gå opp på mitt alter, brenne røkelse og bære efod for mitt ansikt. Og jeg gav din fars hus alle Israels barns ildoffer.

Hvorfor forakter dere mitt slaktoffer og min offergave, som jeg har påbudt i min bolig? Og hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg, så dere gjør dere fete av den beste delen av alle mitt folks, Israels, offergaver?

Derfor, sier Herren, Israels Gud: Jeg sa jo at ditt hus og din fars hus skulle ferdes for mitt ansikt til evig tid. Men nå, sier Herren: Langt derifra! For dem som ærer meg, vil jeg ære, men de som forakter meg, skal bli lettaktet.

Se, dager kommer da jeg skal hogge av din arm og din fars hus’ arm, så det ikke lenger finnes en gammel mann i ditt hus.

Du skal få se nød i min bolig selv når jeg gjør godt mot Israel, og det skal aldri mer finnes en gammel mann i ditt hus.

Men en av dine vil jeg ikke utrydde fra mitt alter; han blir igjen for å sløve dine øyne og gjøre din sjel sorg. Og hele tilveksten i ditt hus skal dø i sine beste år.

Og dette skal være tegnet for deg: Det som skal skje med dine to sønner, Hofni og Pinehas: På én og samme dag skal begge dø.

Jeg vil reise opp for meg en trofast prest, som skal gjøre etter mitt hjerte og min vilje. Jeg vil bygge ham et varig hus, og han skal alltid ferdes for min salvedes ansikt.

Da skal hver og en som er igjen i ditt hus, komme og bøye seg for ham for en sølvmynt og en rund brødleiv og si: Ta meg, vær så snill, inn i en av prestetjenestene, så jeg kan få et stykke brød å spise.