Josjafat, sønnen hans, ble konge i hans sted, og han gjorde seg sterk mot Israel.

Han la ut hærstyrker i alle de befestede byene i Juda, og han satte garnisoner både i landet Juda og i byene i Efraim som hans far Asa hadde inntatt.

Herren var med Josjafat, for han gikk på de første veiene til sin far David og søkte ikke baalene.

Han søkte sin fars Gud og fulgte hans bud; han gjorde ikke slik Israel gjorde.

Herren gjorde kongedømmet fast i hans hånd. Hele Juda ga Josjafat gaver, og han fikk rikdom og ære i overflod.

Han fikk frimodighet til å følge Herrens veier; dessuten fjernet han offerhaugene og Asjera-stolpene fra Juda.

I det tredje året av hans regjering sendte han sine stormenn: Ben-Hajil, Obadja, Sakarja, Netanel og Mikaja, for å undervise i byene i Juda.

Sammen med dem fulgte levittene Sjemaja, Netanja, Sebadja, Asael, Sjemiramot, Jonatan, Adonja, Tobia og Tob-Adonja; og med dem Elisjama og Joram, prestene.

De underviste i Juda og hadde med seg boken med Herrens lov. De dro rundt i alle byene i Juda og underviste folket.

Frykten for Herren kom over alle kongerikene i landene rundt Juda, og de førte ikke krig mot Josjafat.

Også filisterne kom med gaver til Josjafat og med sølv som tributt. Araberne kom også til ham med småfe: 7 700 værer og 7 700 bukker.

Josjafat ble stadig mektigere. Han bygde festninger og lagerbyer i Juda.

Han hadde store lagre i byene i Juda, og i Jerusalem hadde han stridsmenn, tapre og dyktige.

Dette var deres oppstilling etter familiegrupper: For Juda, tusenførere: Adna, den øverste, og sammen med ham 300 000 tapre krigere.

Ved hans side Johanan, øverste, med 280 000.

Ved hans side Amasja, sønn av Sikri, som frivillig stilte seg for Herren; med ham 200 000 tapre krigere.

Fra Benjamin: Eljada, en tapper kriger; med ham 200 000, bevæpnet med bue og skjold.

Ved hans side Jozabad; med ham 180 000, utrustet for krig.

Dette var dem som tjente kongen, foruten dem kongen hadde satt i de befestede byene over hele Juda.