I Antiokia, i menigheten som var der, var det noen profeter og lærere: Barnabas, Simeon som ble kalt Niger, Lucius fra Kyrene, Manaen, som var oppfostret sammen med Herodes, landsfyrsten, og Saulus.

Mens de holdt gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Skill ut for meg Barnabas og Saulus til det arbeidet jeg har kalt dem til.»

Da fastet og ba de, la hendene på dem og sendte dem av sted.

De ble altså sendt ut av Den hellige ånd og dro ned til Seleukia; derfra seilte de til Kypros.

Da de kom til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes som medhjelper.

De reiste gjennom hele øya og kom til Pafos. Der møtte de en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus.

Han holdt til hos prokonsulen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne sendte bud på Barnabas og Saulus og ønsket å høre Guds ord.

Men Elymas, trollmannen – slik blir navnet hans oversatt – stod dem imot og forsøkte å vende prokonsulen bort fra troen.

Saulus, som også kalles Paulus, fylt av Den hellige ånd, så ham fast i øynene

og sa: «Du som er full av all slags svik og ondskap, djevelens sønn, fiende av all rettferd! Vil du ikke holde opp med å gjøre Herrens rette veier krokete?»

«Se, nå er Herrens hånd over deg, og du skal bli blind og en tid ikke se solen.» Straks falt det tåke og mørke over ham, og han famlet omkring og søkte noen som kunne leie ham ved hånden.

Da prokonsulen så det som hadde skjedd, kom han til tro, slått av undring over Herrens lære.

Paulus og følget hans seilte ut fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Men Johannes forlot dem og vendte tilbake til Jerusalem.

De selv reiste videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia. På sabbaten gikk de inn i synagogen og satte seg.

Etter opplesningen fra loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud til dem og sa: «Brødre, har dere et ord til oppmuntring for folket, så tal!»

Da reiste Paulus seg, gav tegn med hånden og sa: «Menn av Israel og dere som frykter Gud, hør!»

Israels folks Gud utvalgte våre fedre. Han gjorde sitt folk stort under oppholdet i Egypt og førte dem ut derfra med løftet arm.

I om lag førti år bar han over med dem i ørkenen.

Han utryddet sju folkeslag i Kanaan og lot dem arve landet deres.

Etter dette gav han dem i omkring fire hundre og femti år dommere, helt til profeten Samuel.

Deretter ba de om en konge, og Gud gav dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i førti år.

Etter at han hadde avsatt ham, reiste han David opp som konge for dem. Om ham vitnet han: «Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte; han skal gjøre alt det jeg vil.»

Av hans ætt har Gud, i samsvar med løftet, reist opp for Israel en frelser, Jesus.

Før han trådte fram, forkynte Johannes en dåp til omvendelse for hele Israels folk.

Da Johannes var i ferd med å fullføre sitt løp, sa han: «Hvem tror dere at jeg er? Jeg er ikke den. Men se, det kommer en etter meg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen på føttene hans.»

Brødre, dere som er av Abrahams slekt, og dere andre som frykter Gud: Til oss er ordet om denne frelse sendt.

For de som bor i Jerusalem og deres ledere kjente ham ikke. Men da de dømte ham, oppfylte de profetenes ord som blir lest hver sabbat.

Selv om de ikke fant noen grunn til dødsdom, ba de Pilatus om å få ham henrettet.

Da de hadde fullført alt som står skrevet om ham, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav.

Men Gud reiste ham opp fra de døde.

I mange dager viste han seg for dem som var gått opp sammen med ham fra Galilea til Jerusalem; de er nå hans vitner for folket.

Og vi forkynner dere det gode budskapet om løftet som ble gitt til fedrene:

Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, ved å la Jesus tre fram, slik det også står skrevet i den andre salmen: «Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.»

Og at han reiste ham opp fra de døde, så han ikke lenger skal vende tilbake til forråtnelse, det har han sagt slik: «Jeg vil gi dere de hellige og trofaste løftene til David.»

Derfor sier han også et annet sted: «Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse.»

For David sovnet inn etter at han i sin egen generasjon hadde tjent Guds plan; han ble lagt til sine fedre og så forråtnelse.

Men han som Gud reiste opp, så ikke forråtnelse.

Så skal dere vite, brødre, at gjennom ham blir syndenes tilgivelse forkynt for dere;

og fra alt det dere ikke kunne bli rettferdiggjort for ved Mose lov, blir hver den som tror, rettferdiggjort i ham.

Ta dere derfor i vare, at ikke det som er sagt hos profetene, kommer over dere:

«Se, dere foraktelige, undre dere og gå til grunne! For en gjerning gjør jeg i deres dager, en gjerning dere aldri vil tro, om noen forteller den til dere.»

Da de var på vei ut av synagogen, ba hedningene om å få høre disse ordene igjen neste sabbat.

Etter at forsamlingen var oppløst, fulgte mange av jødene og de gudfryktige proselyttene etter Paulus og Barnabas. De talte med dem og overtalte dem til å holde fast ved Guds nåde.

Neste sabbat samlet nesten hele byen seg for å høre Guds ord.

Men da jødene så folkemengdene, ble de fylt av misunnelse. De motsa det Paulus sa, og de talte imot og spottet.

Da tok Paulus og Barnabas frimodig til orde og sa: «Det var nødvendig at Guds ord først ble talt til dere. Men siden dere avviser det og ikke anser dere selv verdige til det evige livet, se, så vender vi oss til hedningene.

For slik har Herren befalt oss: Jeg har gjort deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse helt til jordens ende.»

Da hedningene hørte dette, gledet de seg og priste Herrens ord, og alle som var bestemt til evig liv, kom til tro.

Og Herrens ord spredte seg gjennom hele området.

Men jødene hetset opp de gudfryktige og fremstående kvinnene og byens ledende menn. De satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem ut av sitt område.

Men de ristet støvet av føttene sine mot dem og dro til Ikonion.

Disiplene ble fylt av glede og av Den hellige ånd.