Kongen og Haman kom for å drikke sammen med dronning Ester.

Også den andre dagen, under vinfesten, sa kongen til dronning Ester: «Hva er din bønn, dronning Ester? Den skal bli gitt deg. Hva er ditt ønske? Selv om det gjaldt halvparten av riket, skal det bli gjort.»

Da svarte dronning Ester: «Hvis jeg har funnet velvilje i dine øyne, konge, og hvis det behager kongen, så la mitt liv bli gitt meg ved min bønn, og mitt folk ved mitt ønske.»

For jeg og mitt folk er solgt til å bli ødelagt, drept og utryddet. Hadde vi bare vært solgt som slaver og slavekvinner, ville jeg tiet; for fienden kunne ikke ha oppveid tapet for kongen.

Da sa kong Ahasverus til dronning Ester: «Hvem er han, og hvor er han, som har tatt mot til seg til å gjøre dette?»

Ester sa: «En mann, en motstander og fiende: denne onde Haman!» Da ble Haman grepet av skrekk for kongen og dronningen.

Kongen reiste seg i sin harme fra vinfesten og gikk ut i hagen ved palasset. Haman ble stående for å be dronning Ester om livet, for han skjønte at ulykken var besluttet over ham av kongen.

Da kongen kom tilbake fra hagen ved palasset til huset der vinfesten ble holdt, var Haman falt ned over divanen der Ester var. Da sa kongen: «Skal han til og med forgrip seg på dronningen mens jeg er her i huset?» Så snart ordene var gått ut av kongens munn, ble Hamans ansikt dekket til.

Da sa Harbona, en av hoffmennene, foran kongen: «Se, pålen som Haman har reist for Mordekai, han som talte godt for kongen, står ved Hamans hus, femti alen høy.» Da sa kongen: «Heng ham på den!»

Så hengte de Haman på pålen som han hadde gjort i stand for Mordekai. Da la kongens vrede seg.