Da sang Moses og israelittene denne sangen for Herren. De sa: Jeg vil synge for Herren, for han er høyt opphøyd; hest og rytter kastet han i havet.

Herren er min styrke og min sang, han er blitt min frelse. Han er min Gud, jeg vil prise ham, min fars Gud, jeg vil opphøye ham.

Herren er en kriger; Herren er hans navn.

Faraos vogner og hans hær kastet han i havet; hans utvalgte offiserer ble druknet i Sivsjøen.

Dypet dekket dem; de sank i avgrunnene som stein.

Din høyre hånd, Herre, er herlig i kraft; din høyre hånd, Herre, knuser fienden.

I din store høyhet styrter du dem som reiser seg mot deg; du sender din brennende vrede, den fortærer dem som halm.

Ved et pust fra dine nesebor ble vannet dynget opp; strømmene sto som en voll, dypene stivnet midt i havet.

Fienden sa: Jeg vil forfølge, jeg vil innhente, jeg vil dele byttet; min hunger skal mettes på dem. Jeg drar mitt sverd, min hånd skal tilintetgjøre dem.

Du blåste med din vind, havet dekket dem; de sank som bly i de veldige vannene.

Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, herlig i hellighet, fryktinngytende i storverk, du som gjør under?

Du rakte ut din høyre hånd; jorden slukte dem.

I din trofaste kjærlighet ledet du det folket du forløste; du førte dem med din styrke til din hellige bolig.

Folkene hørte og skalv; angst grep dem som bor i Filisterlandet.

Da ble Edoms høvdinger forferdet; Moabs mektige ble grepet av skjelv; alle som bor i Kanaan, mistet motet.

Redsel og skrekk falt over dem; ved din mektige arm ble de stille som stein, til ditt folk gikk forbi, Herre, til det folket du vant deg, gikk forbi.

Du fører dem inn og planter dem på fjellet som er din arv, stedet du har gjort til din bolig, Herre; helligdommen, Herre, som dine hender har grunnlagt.

Herren skal være konge for evig og alltid.

For da Faraos hester med vognene og rytterne hans dro ut i havet, lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens israelittene gikk på tørr grunn midt gjennom havet.

Da tok profetinnen Miriam, Arons søster, en tamburin i hånden. Alle kvinnene gikk ut etter henne med tamburiner og dans.

Miriam sang for dem: Syng for Herren, for han er høyt opphøyd; hest og rytter kastet han i havet.

Så lot Moses Israel bryte opp fra Sivsjøen. De dro ut til ørkenen Sjur og gikk tre dager i ørkenen uten å finne vann.

De kom til Mara, men de kunne ikke drikke vannet i Mara, for det var bittert. Derfor fikk stedet navnet Mara.

Da murret folket mot Moses og sa: Hva skal vi drikke?

Han ropte til Herren, og Herren viste ham et tre. Han kastet det i vannet, og vannet ble søtt. Der satte han for dem lov og rett, og der satte han dem på prøve.

Han sa: Dersom du nøye hører på Herren din Guds røst, gjør det som er rett i hans øyne, lytter til hans bud og holder alle hans forskrifter, da skal jeg ikke legge på deg noen av sykdommene som jeg la på egypterne. For jeg er Herren, som helbreder deg.

Så kom de til Elim. Der var det tolv vannkilder og sytti palmetrær, og de slo leir der ved vannet.