Da dette var gjort, kom lederne til meg og sa: Israels folk, prestene og levittene har ikke skilt seg fra landenes folk med deres avskyelige skikker – kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.

For de har tatt av deres døtre til koner for seg selv og for sine sønner. Slik er den hellige slekten blitt blandet med folkene i landene, og stormennene og styresmennene har vært de første i denne troløsheten.

Da jeg hørte dette, rev jeg klærne og kappen min, jeg rev ut hår fra hodet og skjegget og satte meg forferdet.

Alle som skalv for Israels Guds ord, samlet seg om meg på grunn av de bortførtes troløshet. Jeg satt forferdet til kveldsofferet.

Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra fasten, med klærne og kappen min sønderrevet. Jeg falt på knærne og rakte hendene ut mot Herren, min Gud.

Jeg sa: Min Gud, jeg skammer meg og rødmer så jeg ikke våger å løfte ansiktet mitt mot deg. For våre misgjerninger har vokst over hodet på oss, og vår skyld har steget opp til himmelen.

Fra våre fedres dager og til denne dag har vi stått i stor skyld. For våre misgjerningers skyld er vi selv, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i landene – til sverd, fangenskap, plyndring og skam i ansiktet – som det er i dag.

Men nå har det for en kort stund vært nåde fra Herren, vår Gud: Han lot det bli igjen en rest for oss og ga oss et feste på hans hellige sted, så vår Gud lot våre øyne få lys og ga oss litt liv midt i vår trelldom.

For vi er slaver, men i vår trelldom har vår Gud ikke forlatt oss; han lot oss finne miskunn hos kongene i Persia, så vi fikk liv til å reise opp vår Guds hus, gjenreise ruinene og fikk en mur i Juda og i Jerusalem.

Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud

som du gav ved dine tjenere, profetene, og sa: Landet som dere går inn i for å ta det i eie, er et urent land på grunn av folkene i landene med deres avskyelige skikker. De har fylt det fra ende til annen med sin urenhet.

Gi derfor ikke døtrene deres til deres sønner, og ta ikke deres døtre til koner for deres sønner. Søk aldri deres fred og beste, så dere kan være sterke, spise landets gode og la det gå i arv til deres sønner for alltid.

Etter alt som er kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld – enda du, vår Gud, har straffet oss mindre enn vår skyld fortjente og gitt oss en slik rest som denne –

skal vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse folkeslagene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?

Herren, Israels Gud, du er rettferdig! For vi er blitt stående tilbake som en rest, som i dag. Se, vi står for ditt ansikt i vår skyld, for ingen kan stå fram for deg på grunn av dette.