Josef befalte hushovmesteren sin: Fyll mennenes sekker med mat, så mye de kan bære, og legg hver manns penger i munningen på sekken hans.

Og mitt beger, sølvbegeret, skal du legge i munningen på sekken til den yngste, sammen med pengene for kornet hans. Han gjorde som Josef hadde sagt.

Så snart det ble lyst om morgenen, ble mennene og eslene deres sendt av sted.

De hadde så vidt forlatt byen og var ikke kommet langt, da Josef sa til hushovmesteren: «Gjør deg klar, sett etter mennene! Når du tar dem igjen, skal du si til dem: Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt?»

Er det ikke det begeret min herre drikker av, og som han spår med? Dere har handlet ondt med det dere har gjort.

Han nådde dem igjen og sa disse ordene til dem.

De sa til ham: «Hvorfor taler min herre slike ord? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noe slikt!»

Pengene vi fant i munningen på sekkene våre, brakte vi tilbake til deg fra Kanaans land. Hvordan skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?

Den av dine tjenere som det blir funnet hos, skal dø; og vi andre skal være min herres slaver.

Han svarte: «Det skal være som dere sier: Den det blir funnet hos, skal være min slave; men dere andre skal være uten skyld.»

Da skyndte de seg, og hver av dem satte sekken sin ned på bakken, og hver åpnet sin sekk.

Han begynte hos den eldste og endte hos den yngste; og begeret ble funnet i Benjamins sekk.

Da flerret de klærne sine, lastet hver sitt esel og vendte tilbake til byen.

Juda og brødrene hans kom til Josefs hus; han var fremdeles der. De kastet seg ned for ham til jorden.

Josef sa til dem: «Hva er dette dere har gjort? Forsto dere ikke at en mann som jeg kan spå?»

Juda svarte: «Hva skal vi si til min herre? Hva skal vi tale? Hvordan kan vi gjøre oss rettferdige? Gud har avslørt dine tjeneres skyld. Se, vi er min herres slaver, både vi og den som begeret ble funnet hos.»

Men han sa: «Det være langt fra meg å gjøre slikt! Den mannen som begeret ble funnet hos, han skal være min slave; men dere andre, dra hjem i fred til faren deres.»

Da trådte Juda fram og sa: «Hør meg, herre! La din tjener få tale et ord i min herres ører, og la ikke vreden din blusse opp mot din tjener, for du er som farao.

Min herre spurte sine tjenere: Har dere en far eller en bror?

Vi svarte min herre: Vi har en gammel far og en sønn han fikk i sin alderdom, en ung gutt. Hans bror er død, og han er den eneste som er igjen etter sin mor, og hans far elsker ham.

Da sa du til dine tjenere: Før ham ned til meg, så jeg kan se ham.

Vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; forlater han ham, dør han.

Da sa du til dine tjenere: Hvis deres yngste bror ikke kommer ned sammen med dere, skal dere ikke mer få se mitt ansikt.

Da vi kom opp til din tjener, min far, fortalte vi ham min herres ord.

Vår far sa: Dra tilbake og kjøp litt mat til oss.

Vi svarte: Vi kan ikke dra ned. Bare hvis vår yngste bror er med oss, kan vi dra ned; for vi kan ikke komme fram for mannen uten at vår yngste bror er med oss.

Da sa din tjener, min far, til oss: Dere vet at min kone har født meg to sønner.

Den ene gikk fra meg, og jeg sa: Han er sannelig revet i hjel. Jeg har ikke sett ham til denne dag.

Tar dere også denne fra meg, og det hender ham en ulykke, da sender dere mitt grå hår med sorg ned i dødsriket.»

Og nå, når jeg kommer til din tjener, min far, og gutten ikke er med oss, siden hans liv er knyttet til guttens liv,

så vil han dø når han ser at gutten ikke er der; og dine tjenere vil i sorg sende din tjener, vår fars, grå hår ned i dødsriket.

For din tjener gikk i borgen for gutten overfor min far og sa: Hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg, skal jeg være skyldig for min far alle dager.

La derfor, jeg ber, din tjener bli igjen som slave hos min herre i stedet for gutten, og la gutten dra opp sammen med sine brødre.

For hvordan skulle jeg kunne dra opp til min far uten at gutten er med meg? Jeg kan ikke se den ulykken som vil ramme min far.»