Gud husker Noa; vannet minker og arken stanser
Gud husket Noah og alle de ville dyrene og buskapen som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank.
Kildene i dypet og himmelens sluser ble stengt, og regnet fra himmelen stanset.
Vannet trakk seg stadig tilbake fra jorden. Etter hundre og femti dager hadde vannet minket.
Den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, la arken seg på Ararats fjell.
Vannet sank jevnt til den tiende måneden; den første dagen i den tiende måneden ble fjelltoppene synlige.
Noa prøver med ravn og due for å finne land
Da førti dager var gått, åpnet Noah vinduet i arken som han hadde laget.
Han slapp ut ravnen; den fløy fram og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden.
Så sendte han ut duen for å se om vannet hadde lagt seg fra jordens overflate.
Men duen fant ikke noe sted å hvile sin fot og vendte tilbake til ham i arken, for det var vann over hele jordens overflate. Noah rakte ut hånden, tok den og bar den inn til seg i arken.
Han ventet enda sju dager og sendte igjen ut duen fra arken.
Om kvelden kom duen tilbake til ham, og se, den hadde et nyplukket olivenblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet hadde sunket fra jorden.
Han ventet enda sju dager til og sendte ut duen, men den kom ikke mer tilbake til ham.
Jorden blir tørr; Gud befaler utgang, og alle går ut
I det seks hundre og første året, den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket opp fra jorden. Da fjernet Noah dekket på arken og så ut, og se, jordens overflate var tørr.
Den andre måneden, den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden tørr.
Da sa Gud til Noah:
Gå ut av arken, du og din kone, sønnene dine og konene til sønnene dine sammen med deg.
Før ut alle levende skapninger som er hos deg, av alt levende: fuglene, buskapen og alt som kryper på jorden. La dem vrimle på jorden, vær fruktbare og bli mange på jorden.
Da gikk Noah ut, og sønnene hans, hans kone og konene til sønnene hans med ham.
Alle dyrene, alle kryp og alle fuglene, alt som rører seg på jorden, gikk ut av arken etter sine arter.
Noa ofrer; Herren lover at jordens rytme skal bestå
Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle rene dyr og av alle rene fugler og ofret brennoffer på alteret.
Herren kjente den behagelige duften og sa i sitt hjerte: Jeg vil ikke lenger forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskets hjertes tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil heller ikke lenger slå alt levende i hjel slik jeg har gjort.
Så lenge jorden består, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri opphøre.