Da Efraim talte, kom det skjelving; han ble opphøyet i Israel, men ved Baal pådro han seg skyld og døde.

Og nå fortsetter de å synde: De lager seg et støpt bilde av sølvet sitt, avguder etter deres egen forstand, alt sammen et verk av håndverkere. Om dem blir det sagt: «De som ofrer, kysser kalver.»

Derfor skal de bli som en sky om morgenen, som morgendugg som tidlig forsvinner, som agner som blåses bort fra treskeplassen, og som røyk fra en skorstein.

Men jeg er Herren din Gud fra Egypts land. Du kjenner ingen annen gud enn meg, og uten meg finnes det ingen frelser.

Jeg kjente deg i ørkenen, i et land med brennende tørke.

Da de fikk beite, ble de mette; da de ble mette, ble hjertet deres hovmodig. Derfor glemte de meg.

Derfor ble jeg for dem som en løve, som en leopard som ligger på lur ved veien.

Jeg møter dem som en binne som er berøvet ungene; jeg river opp brystet. Der skal jeg fortære dem som en løve; markens dyr skal rive dem i stykker.

Du har ødelagt deg selv, Israel, for hos meg er din hjelp.

Hvor er nå din konge, så han kan frelse deg i alle dine byer? Og hvor er dine dommere – du som sa: «Gi meg en konge og fyrster»?

Jeg ga deg en konge i min vrede, og jeg tok ham bort i min harme.

Efraims skyld er bundet sammen, hans synd er gjemt unna.

Fødselsveer kommer over ham; han er en uforstandig sønn. For når tiden er inne, står han ikke fram ved fødselsåpningen.

Fra dødsrikets hånd vil jeg løskjøpe dem, fra døden vil jeg gjenløse dem. Død, hvor er dine plager? Dødsrike, hvor er din ødeleggelse? Medlidenhet skal være skjult for mine øyne.

Selv om han trives blant brødre, kommer en østavind, Herrens vind, stigende opp fra ørkenen. Den tørker ut kilden hans og gjør brønnen hans tørr. Den skal plyndre hans skattkammer for alle kostelige gjenstander.