Utsagn om Damaskus: Se, Damaskus tas bort fra å være en by; den blir til en ruinhaug.

Aroers byer er forlatt; de blir til beitemarker for hjorder. De legger seg der, og ingen skremmer dem.

Festningen forsvinner fra Efraim og kongedømmet fra Damaskus. Resten av Aram skal bli som Israels barns herlighet, sier Herren, Allhærs Gud.

Den dagen skal Jakobs herlighet minke, og hans kroppsfylde tynnes ut.

Det skal gå som når man samler inn høsten av stående korn, når armen skjærer aks; det skal være som når man plukker aks i Refaimdalen.

Det skal bli etterplukk igjen i den, som når en slår et oliventre: to eller tre oliven i toppen av den øverste greinen, fire eller fem på dens fruktgreiner, sier Herren, Israels Gud.

Den dagen skal mennesket se opp til sin skaper, og øynene hans skal se mot Israels Hellige.

Han skal ikke se mot altrene, et verk av hans hender; det hans fingre har laget, vil han ikke feste blikket på – verken Asjerapælene eller solsøylene.

Den dagen skal hans befestede byer være som de forlatte stedene i skogen og på høydene, slik de ble forlatt for israelittene; og det blir øde.

For du har glemt din frelses Gud og ikke husket klippen som er din festning. Derfor planter du herlige plantinger og sår inn en fremmed stikling.

Den dagen du planter, gjerder du det inn; om morgenen får du såkornet ditt til å blomstre. Men avlingen blir bare en haug på sykdommens dag, en smerte som er uhelbredelig.

Ve, larmen fra mange folk: de bruser som havet. Bråket fra folkeslag: som veldige vann dundrer de.

Folkeslag bruser som mange vann; men han truer dem, og de flykter langt bort. De blir jaget som agner på fjellene for vinden, som en virvlende tistel foran stormen.

Ved kveldstid – se, redsel! Før morgenen er han borte. Dette er delen for dem som plyndrer oss, og loddet for dem som røver oss.