Judas synd er skrevet med jernpenn, med en diamantspiss, gravert på deres hjertes tavle og på hornene på deres altere.

Deres barn husker alterene og asjera-stolpene, under hvert grønt tre, på de høye haugene.

Mitt fjell på marken! Din rikdom og alle dine skatter overgir jeg til rov, og dine offerhauger – for syndens skyld – overalt innenfor dine grenser.

Du skal selv gi slipp på arven som jeg ga deg, og jeg lar deg tjene dine fiender i et land du ikke kjenner; for dere har tent en ild i min vrede, den skal brenne til evig tid.

Så sier Herren: Forbannet er den som stoler på mennesker og søker sin styrke i det som er menneskelig; hans hjerte vender seg bort fra Herren.

Han blir som en busk i ørkenen, han ser ikke det gode når det kommer; han skal bo i parched steder i ødemarken, i et salt land hvor ingen kan bo.

Velsignet er den som stoler på Herren, som har Herren til sin tillit.

Han er som et tre som er plantet ved vann; det sender røttene ut mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, og bladene er grønne. I tørkeåret engster det seg ikke og slutter ikke å bære frukt.

Hjertet er mer svikefullt enn alt annet og uhelbredelig; hvem kan kjenne det?

Jeg, Herren, ransaker hjertet og prøver nyrene, for å gi hver og en etter hans veier, etter frukten av hans gjerninger.

Som en rapphøne som ruger på egg den ikke har lagt, slik er den som skaffer seg rikdom urettmessig; midt i sine dager skal den forlate ham, og til sist skal han stå der som en narr.

Herlighetens trone, opphøyd fra gammel tid, er stedet for vår helligdom.

Israels håp, Herren! Alle som forlater deg, skal bli til skamme. De som vender seg bort fra meg, skal skrives i jorden, for de har forlatt Herren, kilden med levende vann.

Leg meg, Herre, så blir jeg hel; frels meg, så blir jeg frelst, for du er min lovsang.

Se, de sier til meg: Hvor er Herrens ord? La det nå komme!

Men jeg har ikke hastet bort fra å være en hyrde som følger deg; ulykkesdagen har jeg ikke ønsket. Du vet det; det som gikk ut av mine lepper, var for ditt ansikt.

Vær ikke til skrekk for meg; du er min tilflukt på ulykkens dag.

La mine forfølgere bli til skamme, men ikke jeg; la dem bli slått av skrekk, men ikke jeg. La ulykkens dag komme over dem; knus dem med dobbel knuselse.

Så sa Herren til meg: Gå og still deg i Folkets port, den som Judas konger går inn gjennom og går ut gjennom, og ved alle Jerusalems porter.

Du skal si til dem: Hør Herrens ord, Judas konger og hele Juda og alle som bor i Jerusalem, dere som kommer inn gjennom disse portene.

Så sier Herren: Vokt dere nøye for deres egen skyld! Bær ikke byrde på sabbatsdagen og bring ikke noen byrde inn gjennom Jerusalems porter.

Bær heller ikke byrde ut av husene deres på sabbatsdagen, og gjør ikke noe arbeid. Hold sabbatsdagen hellig, slik jeg befalte fedrene deres.

Men de ville ikke høre og bøyde ikke øret; de gjorde nakken stiv, så de ikke hørte og ikke tok imot tukt.

Men hvis dere virkelig hører på meg, sier Herren, så dere ikke bærer byrde inn gjennom portene i denne byen på sabbatsdagen, men helliger sabbatsdagen og lar være å gjøre noe arbeid på den,

da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, komme inn gjennom portene i denne byen, ridende i vogner og på hester, de og deres fyrster, menn av Juda og Jerusalems innbyggere. Og denne byen skal være bebodd til evig tid.

Da skal de komme fra byene i Juda og fra Jerusalems omgivelser, fra Benjamins land, fra lavlandet, fra fjellene og fra Negev med brennoffer og slaktoffer, med grødeoffer og røkelse, og de skal bringe takkoffer til Herrens hus.

Men hvis dere ikke vil høre på meg og holde sabbatsdagen hellig, og ikke bærer byrde og kommer inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da vil jeg tenne ild i portene; den skal fortære Jerusalems palasser og ikke slukkes.