Mennesket, født av kvinne, lever få dager og er fullt av uro.

Som en blomst springer han opp og visner; han flykter som en skygge og blir ikke stående.

Og likevel fester du blikket på meg og fører meg for retten hos deg.

Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke én.

Når hans dager er fastsatt, tallet på hans måneder er hos deg; du har satt hans grenser, og han går ikke over dem.

Vend blikket fra ham, la ham få ro, til han kan glede seg over sin dag som en dagarbeider.

For et tre har håp: selv om det blir felt, skyter det på nytt, og skuddene tar ikke slutt.

Om roten blir gammel i jorden og stubben dør i støvet,

så skyter det knopper ved duften av vann og setter grener som et nyplantet tre.

Men en mann dør og kraften svinner; mennesket utånder – hvor er han?

Vannet blir borte fra havet, og en elv tørker inn og blir tørr,

slik legger mennesket seg og står ikke opp; før himmelen forgår, våkner de ikke og blir ikke vekket fra sin søvn.

Om bare du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede har vendt seg, fastsette en tid for meg og så huske meg!

Når en mann dør, vil han da leve? Alle mine stridsdager vil jeg vente, til min fornyelse kommer.

Du vil kalle, og jeg skal svare deg; du vil lengte etter dine henders verk.

For da ville du telle mine skritt, men ikke holde øye med min synd.

Da skulle min overtredelse være forseglet i en pung, og du ville dekke over min skyld.

Men fjellet som faller, smuldrer bort, og klippen flyttes fra sitt sted.

Vann sliter på steiner, strømmene skyller bort jordens muld; slik ødelegger du menneskets håp.

Du overmanner ham for alltid, og han går bort; du forandrer ansiktet hans og sender ham av sted.

Om hans sønner blir æret, vet han det ikke; om de blir små, merker han det ikke.

Bare hans kropp kjenner smerte, og hans sjel sørger over ham.