Ja, over dette skjelver mitt hjerte, det hopper ut av sitt sted.

Hør, hør buldringen i hans røst, bruset som går ut av hans munn.

Under hele himmelen lar han det fare, og hans lys når til jordens ender.

Etter den brøler en røst; han tordner med sin majestetiske røst, og han holder dem ikke tilbake når hans stemme høres.

Gud tordner med sin underfulle røst; han gjør store ting som vi ikke forstår.

For til snøen sier han: «Fall på jorden!», og til regnet: «Regn!», til styrtregnene av hans kraft.

Han forsegler hver manns hånd for at alle mennesker skal kjenne hans gjerning.

Dyret går inn i sitt skjul og blir i sine huler.

Fra sitt kammer kommer stormen, og kulden fra nordavindene.

Ved Guds ånde blir det is, og de vide vannene stivner.

Han fyller også skyen med fukt, han sprer sine lyn fra skyen.

Den vender og dreier seg etter hans styring for å utføre alt han befaler dem over hele den bebodde jord.

Enten til tukt, eller for hans land, eller til miskunn, lar han det skje.

Lytt til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under.

Vet du hvordan Gud setter dem på plass og lar lyset fra sin sky bryte fram?

Forstår du skyenes balansering, de underfulle verk av den som er fullkommen i kunnskap?

Når klærne dine blir varme, når jorden blir stille i sønnavinden?

Kan du sammen med ham spenne ut himlene, faste som et støpt speil?

Lær oss hva vi skal si til ham; vi kan ikke legge saken fram på grunn av mørket.

Skal det bli meldt ham at jeg vil tale? Eller tør et menneske si at han blir oppslukt?

Og nå ser de ikke lyset, det strålende i skyene; en vind blåser forbi og renser dem.

Fra nord kommer gyllen glans; over Gud er en fryktinngytende prakt.

Den Allmektige—vi når ham ikke; han er stor i kraft, og retten og overflod av rettferd krenker han ikke.

Derfor frykter mennesker ham; han bryr seg ikke om dem som er vise i eget hjerte.