Er ikke menneskets liv på jorden en hard tjeneste, og er ikke hans dager som en dagarbeiders?

Som en slave lengter etter skygge, og som en dagarbeider venter på sin lønn.

Slik er tomhetens måneder tilmålt meg, og netter med møye er gitt meg.

Når jeg legger meg, sier jeg: «Når skal jeg stå opp?» Kvelden blir lang, jeg er mett av uro til morgengry.

Min kropp er kledd i mark og støvklumper; huden min sprekker og er vemmelig.

Mine dager er raskere enn vevskytten; de tar slutt uten håp.

Husk at mitt liv bare er et pust; mitt øye skal ikke mer se det gode.

Den som ser meg, skal ikke lenger skue meg; dine øyne ser etter meg, men jeg er borte.

Som en sky svinner og forsvinner, slik kommer den som går ned i dødsriket, ikke opp igjen.

Han vender ikke mer tilbake til sitt hus, hans sted kjenner ham ikke lenger.

Også jeg: Jeg vil ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitterhet.

Er jeg havet eller et sjøuhyre, siden du setter vakt over meg?

Når jeg sier: «Min seng skal trøste meg, mitt leie skal lette min klage,»

da skremmer du meg med drømmer og forferder meg med syner,

så min sjel velger kvelning, heller døden enn mine knokler.

Jeg er lei av det; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for mine dager er et pust.

Hva er et menneske, siden du gjør så mye av ham og vender ditt hjerte mot ham,

at du ser til ham hver morgen, prøver ham hvert øyeblikk?

Hvor lenge vil du ikke vende blikket bort fra meg, ikke la meg være før jeg får svelget spyttet mitt?

Har jeg syndet, hva har jeg gjort deg, du som vokter over mennesket? Hvorfor har du gjort meg til et mål for deg, så jeg er blitt en byrde for meg selv?

Hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min skyld? For nå skal jeg legge meg i støvet; du vil lete etter meg, men jeg er ikke mer.