Det skjedde en av de dagene: Mens han lærte folket i tempelet og forkynte det gode budskapet, kom overprestene og de skriftlærde sammen med de eldste bort til ham.

Og de sa til ham: Si oss: Med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg denne myndigheten?

Han svarte: Jeg vil også spørre dere om ett spørsmål. Si meg:

Dåpen til Johannes – var den fra himmelen eller fra mennesker?

Men de drøftet det seg imellom og sa: Hvis vi sier: Fra himmelen, vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke?

Men hvis vi sier: Fra mennesker, vil hele folket steine oss; for de er overbevist om at Johannes var en profet.

Så svarte de at de ikke visste hvor den var fra.

Da sa Jesus til dem: Da sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.

Så begynte han å fortelle folket denne lignelsen: En mann plantet en vingård, leide den bort til forpaktere og var borte lenge.

Da tiden kom, sendte han en tjener til forpakterne for at de skulle gi ham noe av frukten fra vingården. Men forpakterne slo ham og sendte ham tomhendt bort.

Han sendte en annen tjener; også ham slo de, de vanæret ham og sendte ham tomhendt bort.

Han sendte en tredje; også ham såret de og kastet ham ut.

Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn; kanskje vil de vise respekt for ham når de ser ham.

Men da forpakterne så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.

De kastet ham ut av vingården og drepte ham. Hva skal da vingårdens herre gjøre med dem?

Han skal komme og gjøre ende på disse forpakterne og gi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!

Men han så på dem og sa: Hva betyr da dette som står skrevet: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hjørnestein?

Hver den som faller på denne steinen, blir knust; men den som steinen faller på, skal den knuse.

De skriftlærde og overprestene forsøkte i samme stund å legge hånd på ham, men de var redde for folket; for de forsto at han hadde talt denne lignelsen mot dem.

De holdt ham under oppsikt og sendte ut noen som skulle utgi seg for å være rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunne overgi ham til myndigheten og makten hos landshøvdingen.

De spurte ham: Mester, vi vet at du taler og lærer rett og ikke tar hensyn til person, men lærer Guds vei i sannhet.

Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren eller ikke?

Men han gjennomskuet deres list og sa til dem: Hvorfor setter dere meg på prøve?

Vis meg en denar. Hvem har den bilde og innskrift? De svarte: Keiseren.

Han sa til dem: Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.

Men de klarte ikke å fange ham på noe ord foran folket. De undret seg over svaret hans og tidde.

Så kom det noen sadukeere, de som sier at det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham:

Mester, Moses skrev for oss: Om en manns bror dør og etterlater seg en kone, men er barnløs, skal broren ta henne til ekte og reise opp etterkommere for sin bror.

Det var sju brødre. Den første tok henne til kone og døde barnløs.

Så tok den andre henne, og også han døde barnløs.

Deretter tok den tredje henne. På samme måte gjorde alle sju: De etterlot ingen barn og døde.

Til sist døde også kvinnen.

I oppstandelsen, hvem av dem blir hun da kone til? Alle sju hadde henne til kone.

Jesus sa til dem: Folk i denne verden gifter seg og blir giftet bort,

men de som er funnet verdige til å få del i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, verken gifter seg eller blir giftet bort.

For de kan ikke dø lenger; de er som engler og er Guds barn, fordi de er oppstandelsens barn.

At de døde blir reist opp, har også Moses vist i fortellingen om tornebusken, der han kaller Herren: Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.

Han er ikke en Gud for døde, men for levende; for for ham lever alle.

Da sa noen av de skriftlærde: Mester, du har talt godt.

Og de våget ikke lenger å spørre ham om noe.

Han sa til dem: Hvordan kan de si at Messias er Davids sønn?

For David selv sier i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd,

til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter.

David kaller ham altså Herre; hvordan kan han da være hans sønn?

Mens alt folket hørte på, sa han til disiplene:

Vokt dere for de skriftlærde, som gjerne vil gå omkring i lange kapper, som elsker hilsninger på torgene, som vil ha de fremste setene i synagogene og de beste plassene i gjestebudene.

De eter opp enkers hus og ber lange bønner for syns skyld. De skal få desto strengere dom.