Han kalte sammen de tolv disiplene og ga dem kraft og myndighet over alle onde ånder og til å helbrede sykdommer.

Og han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede de syke.

Han sa til dem: Ta ikke med noe på veien, verken stav, sekk, brød eller penger; og ha ikke to kjortler hver.

Og der dere går inn i et hus, bli der, og dra så videre derfra.

Og er det noen som ikke tar imot dere, så gå ut fra den byen og rist støvet av føttene deres som et vitnesbyrd mot dem.

De gikk så ut og dro omkring i landsbyene, forkynte det gode budskapet og helbredet overalt.

Herodes, landsfyrsten, fikk høre om alt som skjedde, og han var i villrede fordi noen sa at Johannes var stått opp fra de døde,

andre at Elia hadde vist seg, og andre at en av de gamle profetene hadde stått opp.

Men Herodes sa: Johannes halshogde jeg. Hvem er da denne som jeg hører slikt om? Og han forsøkte å få se ham.

Da apostlene kom tilbake, fortalte de ham alt de hadde gjort. Han tok dem med seg og trakk seg tilbake til et øde sted i nærheten av en by som heter Betsaida.

Men folkemengdene fikk vite det og fulgte etter ham. Han tok imot dem, talte til dem om Guds rike og helbredet dem som trengte helbredelse.

Da dagen begynte å helle, kom de tolv til ham og sa: Send folkemengden fra deg, så de kan gå til landsbyene og gårdene omkring og få husly og finne mat; for her er vi på et øde sted.

Men han sa til dem: Dere skal gi dem noe å spise. De svarte: Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker, om vi da ikke skulle gå og kjøpe mat til hele denne folkemengden.

For det var omkring fem tusen menn. Han sa til disiplene: La dem sette seg i grupper på femti.

De gjorde slik og lot alle sette seg.

Han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, velsignet dem, brøt dem og ga dem til disiplene for at de skulle sette dem fram for folket.

Alle spiste og ble mette. Og det som ble til overs av brødstykker, ble samlet opp: tolv kurver.

En gang da han ba alene og disiplene var med ham, spurte han dem: Hvem sier folkemengdene at jeg er?

De svarte: Johannes døperen; andre: Elia; og andre: at en av de gamle profetene har stått opp.

Da sa han til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Peter svarte: Guds Messias.

Men han forbød dem strengt å si dette til noen

og sa: Menneskesønnen må lide mye, bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde, bli slått i hjel og oppstå den tredje dagen.

Deretter sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv, ta opp sitt kors hver dag og følge meg.

For den som vil berge livet sitt, skal miste det; men den som mister livet sitt for min skyld, han skal berge det.

Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade?

For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og i Faderens og de hellige englers herlighet.

Jeg sier dere sannhet: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike.

Omtrent åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp på fjellet for å be.

Mens han ba, ble utseendet i ansiktet hans annerledes, og klærne hans ble hvite og strålende.

Og se, to menn samtalte med ham; det var Moses og Elia,

de viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem.

Peter og de som var med ham var tynget av søvn, men da de ble helt våkne, så de hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham.

Og da de skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, én for deg, én for Moses og én for Elia – han visste ikke hva han sa.

Mens han talte dette, kom en sky og overskygget dem, og de ble redde da de gikk inn i skyen.

Og en røst kom fra skyen: Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!

Og da røsten lød, var Jesus alene. De tidde og fortalte i de dagene ikke til noen noe av det de hadde sett.

Neste dag, da de kom ned fra fjellet, møtte en stor folkemengde ham.

Og se, en mann fra mengden ropte: Mester, jeg ber deg, se til sønnen min, for han er den eneste jeg har.

Se, en ånd griper ham, og brått skriker han; den sliter i ham så han fråder, og knapt slipper den taket, og den skader ham.

Jeg ba disiplene dine om å drive den ut, men de klarte det ikke.

Jesus svarte: Du vantro og vrange slekt, hvor lenge skal jeg være hos dere og tåle dere? Før sønnen din hit!

Mens han ennå var på vei, kastet demonen ham i bakken og rev og slet i ham. Men Jesus truet den urene ånden, helbredet gutten og ga ham tilbake til faren.

Alle ble slått av forundring over Guds storhet. Mens alle undret seg over alt det Jesus gjorde, sa han til disiplene sine:

La disse ordene synke inn i dere: For Menneskesønnen skal bli overgitt i menneskers hender.

Men de forsto ikke dette ordet; det var skjult for dem, så de ikke skulle fatte det, og de våget ikke å spørre ham om dette ordet.

Det kom opp en diskusjon blant dem om hvem av dem som var den største.

Men Jesus, som visste hva de tenkte i sitt hjerte, tok et lite barn og stilte det ved siden av seg

og sa til dem: Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste blant dere alle, han er stor.

Da tok Johannes til orde og sa: Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke følger sammen med oss.

Men Jesus sa til ham: Forby ham ikke! For den som ikke er mot oss, er for oss.

Da tiden nærmet seg for at han skulle tas opp, vendte han ansiktet beslutsomt mot Jerusalem for å gå dit.

Han sendte budbærere foran seg. De gikk av sted og kom inn i en samaritanlandsby for å gjøre i stand for ham.

Men de ville ikke ta imot ham, fordi ansiktet hans var vendt mot Jerusalem.

Da disiplene Jakob og Johannes så det, sa de: Herre, vil du at vi skal si at ild skal komme ned fra himmelen og utslette dem, slik også Elia gjorde?

Men han snudde seg og irettesatte dem og sa: Dere vet ikke hva slags ånd dere er av.

For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskers liv, men for å frelse dem. Og de gikk til en annen landsby.

Mens de gikk på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor enn du går, Herre.

Jesus sa til ham: Reven har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted å legge hodet.

Til en annen sa han: Følg meg! Men han sa: Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.

Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde; du derimot, gå av sted og forkynn Guds rike.

En annen sa også: Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få ta farvel med dem hjemme.

Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.