Se, over fjellene kommer han som bringer gledesbud, han som forkynner fred. Feir dine høytider, Juda, og oppfyll dine løfter! For aldri mer skal undertrykkeren gå gjennom deg; han er fullstendig utryddet.

En ødelegger rykker opp mot deg. Vokt borgen, hold vakt på veien, spenn beltet om livet, samle all din styrke.

For Herren gjenreiser Jakobs storhet, som Israels storhet. For plyndrere har tømt dem og ødelagt vinrankene deres.

Skjoldene til hans helter er røde, krigsmennene er kledd i skarlagen. Stridsvognene blinker som ildflammer den dagen han gjør seg klar; sypress-spydene blir svingt.

På gatene raser stridsvognene, de jager hverandre på torgene. De ser ut som fakler, de farer fram som lyn.

Han kaller på sine stormenn; de snubler mens de rykker fram. De skynder seg til muren, og skjoldtaket blir reist.

Elveportene blir åpnet, og palasset smelter bort.

Det er fastsatt: hun blir lagt bar, hun blir ført bort. Hennes terner jamrer som duer, de slår seg for brystet.

Nineve har vært som et vannbasseng fra gammel tid, men nå flykter de. Stans, stå! – men ingen snur seg.

Rov sølv, rov gull! Det er ingen ende på skattene, en overflod av alle kostelige gjenstander.

Tomt og tømt og ødelagt! Hjertet smelter, knærne skjelver, skjelving i alle hofter, og alles ansikter blekner.

Hvor er løvehiet, beiteplassen for de unge løvene, der løven og løvinnen gikk, der løveungen var, uten at noen skremte dem?

Løven rev bytte nok til sine unger og kvalte for sine løvinner. Han fylte hulene sine med rov og hiene sine med opprevet kjøtt.

Se, jeg kommer imot deg, sier Herren, hærskarenes Gud. Jeg setter vognene dine i brann, og sverdet skal fortære dine ungløver. Jeg utrydder ditt rov fra landet, og lyden av dine sendebud skal ikke lenger høres.