Det kom et stort klagerop fra folket og hustruene deres mot deres jødiske brødre.

Noen sa: «Vi er mange, både sønnene og døtrene våre. La oss skaffe korn, så vi kan spise og leve.»

Andre sa: «Vi pantsetter jordene våre, vingårdene våre og husene våre for å få korn i hungersnøden.»

Noen sa: «Vi har lånt penger for å betale kongens skatt på jordene og vingårdene våre.»

Og nå er vårt kjøtt som våre brødres kjøtt, våre barn som deres barn. Men se, vi gjør sønnene og døtrene våre til slaver; noen av døtrene våre er allerede gjort til slaver. Vi har ikke makt til å gjøre noe, for jordene og vingårdene våre tilhører andre.

Jeg ble svært sint da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.

Jeg overveide saken og gikk i rette med de fornemme og styresmennene. Jeg sa til dem: «Dere krever rente, hver av sin bror.» Og jeg sammenkalte en stor forsamling mot dem.

Jeg sa til dem: «Vi har etter evne kjøpt tilbake våre jødiske brødre som var solgt til folkeslagene. Og dere vil selge deres brødre, så de blir solgt til oss?» Da tidde de og fant ikke noe å svare.

Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke leve i frykt for vår Gud, så dere unngår spott fra folkeslagene, våre fiender?»

Også jeg, mine brødre og mine tjenere låner dem penger og korn mot rente. La oss nå ettergi dette rentekravet.

Gi dem straks tilbake jordene, vingårdene, olivenlundene og husene deres, og ettergi den hundrededelen av pengene, kornet, den nye vinen og oljen som dere krever av dem.

De sa: «Vi vil gi tilbake og ikke kreve noe av dem; vi skal gjøre som du sier.» Jeg kalte prestene og tok dem i ed på at de skulle gjøre dette.

Jeg ristet også ut folden på kappen min og sa: «Slik må Gud riste ut hver mann fra hans hus og fra hans arbeid som ikke holder dette ordet; slik skal han bli ristet ut og stå tom.» Hele forsamlingen sa: «Amen», og de lovpriste Herren. Og folket gjorde etter dette ordet.

Også fra den dagen da jeg ble satt til å være stattholder i Juda, fra kong Artaxerxes’ tjuende år og fram til hans trettitoende år, tolv år, spiste verken jeg eller mine brødre stattholderens underhold.

De tidligere stattholderne før meg hadde tynget folket og tatt fra dem både brød og vin, i tillegg til førti sekel sølv. Også deres tjenere hersket over folket. Men jeg gjorde ikke slik, av frykt for Gud.

Jeg arbeidet også på denne muren, og vi kjøpte ikke jord. Alle mine tjenere var samlet der om arbeidet.

Dessuten satt det ved mitt bord hundre og femti jøder og styresmenn, foruten dem som kom til oss fra folkeslagene omkring oss.

Det som ble gjort i stand for én dag, var én okse, seks utvalgte dyr av småfeet og dessuten fugler. Og hver tiende dag kom det rikelig med vin. Likevel krevde jeg ikke stattholderens underhold, for arbeidet var tungt for dette folket.

Husk meg til det gode, min Gud, for alt jeg har gjort for dette folket.