Til korlederen. En salme av David. HERRE, du har ransaket meg, og du kjenner meg.

Du vet når jeg sitter og når jeg reiser meg; du forstår mine tanker langt borte fra.

Du gransker min vei og mitt leie, alle mine veier er du fortrolig med.

For det er ikke et ord på min tunge uten at du, HERRE, kjenner det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg, du legger din hånd på meg.

Denne kunnskapen er for underfull for meg, den er så høy at jeg ikke kan fatte den.

Hvor skulle jeg gå fra din Ånd, hvor skulle jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen, er du der; reder jeg mitt leie i dødsriket, se, så er du der.

Tok jeg morgengryets vinger og slo meg ned ved havets ytterste rand,

så ville også der din hånd lede meg, din høyre hånd gripe meg.

Og sier jeg: «Mørket skal dekke meg, og lyset omkring meg blir til natt»,

så gjør ikke mørket det mørkt for deg; natten lyser som dagen, mørket er som lyset.

For du har dannet mitt indre, du vevde meg i min mors liv.

Jeg priser deg fordi jeg er skapt på forunderlig vis; underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så godt.

Mine knokler var ikke skjult for deg da jeg ble formet i det skjulte, kunstferdig vevd i jordens dyp.

Ditt øye så mitt ufødte legeme; alle dager ble skrevet i din bok, de var formet før én av dem var kommet.

Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud, hvor stor er summen av dem!

Ville jeg telle dem, var de flere enn sand; når jeg våkner, er jeg fortsatt hos deg.

Å, om du ville drepe den onde, Gud! Vik fra meg, dere blodtørstige!

De taler om deg med onde hensikter; dine fiender sverger falskt ved ditt navn.

Skulle jeg ikke hate dem som hater deg, HERRE, og avsky dem som reiser seg mot deg?

Med fullkommen hat hater jeg dem, de er blitt mine fiender.

Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine urolige tanker!

Se om jeg er på en vei som fører til smerte, og led meg på evighetens vei.