Og jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen, innhyllet i en sky; over hodet hans var det en regnbue, ansiktet hans var som solen, og føttene hans som ildsøyler.

I hånden hadde han en liten bokrull som var åpnet. Han satte høyre fot på havet og venstre på jorden.

Og han ropte med høy røst, som når en løve brøler. Da han ropte, lot de sju tordnene høre sine røster.

Da de sju tordnene hadde talt, var jeg i ferd med å skrive. Da hørte jeg en røst fra himmelen som sa: «Sett segl for det de sju tordnene har sagt, og skriv det ikke ned.»

Og engelen som jeg så stå på havet og på jorden, løftet sin hånd mot himmelen

og sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og alt som er i den, og jorden og alt som er på den, og havet og alt som er i det: «Det skal ikke lenger drøye.»

Men i de dager når den sjuende engelens røst lyder, når han skal til å blåse i basunen, da skal Guds mysterium bli fullført, slik han forkynte for sine tjenere, profetene.

Røsten som jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen med meg og sa: «Gå bort og ta den lille bokrullen som er åpnet i hånden på engelen som står på havet og på jorden.»

Så gikk jeg bort til engelen og sa til ham: «Gi meg den lille bokrullen.» Han sier til meg: «Ta den og spis den opp! Den vil gjøre magen din bitter, men i munnen din skal den være søt som honning.»

Jeg tok den lille bokrullen fra engelens hånd og spiste den opp. I munnen min var den søt som honning, men da jeg hadde spist den, ble magen min bitter.

Og han sier til meg: «Du må igjen profetere om mange folk og nasjoner og tungemål og konger.»