Hva skal vi da si at Abraham, vår stamfar, har oppnådd etter det ytre?

For ble Abraham rettferdiggjort av gjerninger, har han noe å rose seg av – men ikke for Gud.

Hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Den som arbeider, får ikke lønnen av nåde, men som skyld.

Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir troen hans regnet som rettferdighet.

Slik taler også David om saligprisningen av det mennesket som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:

Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult.

Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

Gjelder da denne saligprisningen de omskårne, eller også de uomskårne? For vi sier: Troen ble regnet Abraham til rettferdighet.

Hvordan ble den da regnet? Var det mens han var omskåret eller mens han var uomskåret? Ikke mens han var omskåret, men mens han var uomskåret.

Han fikk omskjærelsens tegn, som et segl på den rettferdigheten av troen han hadde i sin uomskårne tilstand, for at han skulle være far til alle som tror mens de er uomskårne, så også dem kan rettferdigheten bli tilregnet.

Og far for de omskårne – ikke bare for dem som er av omskjærelsen, men også for dem som vandrer i sporene av den tro vår far Abraham hadde da han var uomskåret.

For løftet til Abraham og hans etterkommere om at han skulle være arving til verden, kom ikke gjennom loven, men gjennom troens rettferdighet.

For dersom de som er av loven, er arvinger, er troen gjort tom og løftet satt ut av kraft.

For loven virker vrede; men der det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.

Derfor er det av tro, for at det skal være av nåde, så løftet kan stå fast for alle etterkommerne – ikke bare for dem som er av loven, men også for dem som er av Abrahams tro. Han er far til oss alle,

slik det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag. Dette skjedde foran Gud, som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er, som om det var.

Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Slik skal din ætt være.

Han ble ikke svak i troen; han tenkte ikke på at hans egen kropp allerede var utlevd – han var omkring hundre år – og at Saras morsliv var dødt.

På Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble styrket i troen og ga Gud ære,

for han var fullt overbevist om at det han hadde lovet, var han også mektig til å gjøre.

Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.

Men det ble ikke skrevet bare for hans skyld at dette ble tilregnet ham,

men også for vår skyld, vi som det skal tilregnes – vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde,

han som ble overgitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.