Jeg er kommet inn i hagen min, min søster, min brud. Jeg har plukket min myrra med mine krydder, jeg har spist min vokskake med min honning, jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner; drikk og bli drukne av kjærlighet!

Jeg sover, men hjertet mitt er våkent. Hør! Min kjære banker: «Lukk opp for meg, min søster, min venninne, min due, min fullkomne! For hodet mitt er fullt av dugg, lokkene mine av nattens dråper.»

Jeg har tatt av meg kjortelen – hvordan skulle jeg ta den på igjen? Jeg har vasket føttene mine – hvordan skulle jeg gjøre dem skitne?

Min kjære rakte hånden inn gjennom luken, og mitt indre bruste for ham.

Jeg sto opp for å åpne for min kjære. Hendene mine dryppet av myrra, fingrene mine av flytende myrra, på slåens håndtak.

Jeg åpnet for min kjære, men min kjære hadde trukket seg bort, han var gått. Jeg ble fra meg da han talte. Jeg søkte ham, men fant ham ikke; jeg kalte på ham, men han svarte meg ikke.

Vekterne som gikk omkring i byen, fant meg; de slo meg, de såret meg. Vekterne ved murene tok sløret mitt fra meg.

Jeg ber dere inntrengende, Jerusalems døtre: Hvis dere finner min kjære, hva vil dere si til ham? At jeg er syk av kjærlighet.

Hva er din kjære framfor en annen kjære, du vakreste blant kvinner? Hva er din kjære framfor en annen kjære, siden du har besverget oss slik?

Min kjære er strålende og rød, enestående blant titusener.

Hans hode er som det fineste gull, lokkene hans er bølgende, ravnsvarte.

Øynene hans er som duer ved vannstrømmer, badet i melk, innfattet på sin plass.

Kinnene hans er som krydderbed, terrasser av vellukt. Leppene hans er liljer som drypper flytende myrra.

Hendene hans er staver av gull, besatt med beryll. Kroppen hans er et verk av elfenben, dekket med safirer.

Leggene hans er søyler av marmor, reist på sokler av fint gull. Hans skikkelse er som Libanon, prektig som sedrene.

Munnen hans er sødme, og alt ved ham er herlig å begjære. Dette er min kjære, og dette er min venn, Jerusalems døtre.