5 Mosebok 30:13
Det er ei heller paa hiin Side Havet, at du maatte sige: Hvo vil fare os over paa hiin Side Havet og hente os det, og lade os høre det, at vi maae gjøre det?
Det er ei heller paa hiin Side Havet, at du maatte sige: Hvo vil fare os over paa hiin Side Havet og hente os det, og lade os høre det, at vi maae gjøre det?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10naar du hører paa Herrens din Guds Røst, at holde hans Bud og hans Skikke, det, som er skrevet i denne Lovbog, naar du omvender dig til Herren din Gud i dit ganske Hjerte og i din ganske Sjæl.
11Thi dette Bud, som jeg byder dig idag, det er ikke underligt for dig, det er ei heller langt borte.
12Det er ikke i Himmelen, at du maatte sige: Hvo vil fare os op til Himmelen og hente os det, og lade os høre det, at vi maae gjøre det?
14Thi det Ord er saare nær hos dig, i din Mund og i dit Hjerte, at du skal gjøre det.
26Thi hvo er af alt Kjød, der, som vi, kan høre den levende Guds Røst, som taler midt af Ilden, og (dog) blive ved Live?
27Gak du nær til, og hør alt det, som Herren vor Gud vil tale; og du skal tale til os alt det, som Herren vor Gud vil tale til dig, og vi ville høre, og gjøre det.
28Og Herren hørte eders Ords Røst, der I talede til mig; da sagde Herren til mig: Jeg haver hørt dette Folks Ords Røst, som de have talet til dig, de have talet vel i alt det, de have talet.
12eller Bogen gives Nogen, som ikke forstaaer sig paa Skrift, saa der siges: Kjære, læs dette, og han maa sige: Jeg forstaaer mig ikke paa Skrift.
13Thi Herren sagde: Efterdi dette Folk holder sig nær (til mig) med sin Mund, og de ære mig med sine Læber, men dets Hjerte er langt fra mig, og deres Frygt for mig er Menneskers Bud, som de have lært,
6Og Herren sagde til mig: Udraab alle disse Ord i Judæ Stæder og paa Gaderne i Jerusalem, sigende: Hører denne Pagtes Ord og gjører derefter!
32Thi spørg, Kjære, om de forrige Dage, som for dig have været, fra den Dag, Gud skabte Menneskene paa Jorden, og fra (den ene) Himmelens Ende og indtil (den anden) Himmelens Ende, om der er skeet Noget, som denne store Ting, eller om der er hørt Noget, som dette?
20Kundgjører dette i Jakobs Huus, og lader det høres i Juda, saa der siges:
21Hør dog dette, du vanvittige Folk, og (som haver) ingen Forstand! de have Øine og see ikke, de have Øren og høre ikke.
22Ville I ikke frygte mig, siger Herren, og ikke bæve for mit Ansigt? jeg, som haver sat Sand til Havets Grændse med en evig Skik, at det kan ikke gaae over det; og (om) dets Bølger end bevæge sig, skulle de ikke formaae (noget), og (om) de (end deri) vilde bruse, skulle de dog ikke gaae over det.
9Og han sagde: Gak hen, og du skal sige til dette Folk: Hører flitteligen og forstaaer ikke, og seer flitteligen og fornemmer ikke.
15men med den, som her er og staaer idag med os for Herrens vor Guds Ansigt, og med den, som her idag ikke er med os;
23Er jeg kun en Gud nær hos, siger Herren, og ikke en Gud langt borte?
14Afgrunden siger: Den er ikke i mig, og Havet siger: Den er ikke hos mig.
13Men om I sige: Vi ville ikke blive i dette Land, (saa I) ikke lyde Herrens eders Guds Røst,
7af Folkenes Guder, som ere rundt omkring eder, (hvad enten) de ere nær ved dig eller langt fra dig, fra (den ene) Jordens Ende og til (den anden) Jordens Ende,
6Men den Retfærdighed, som er af Troen, siger saaledes: Siig ikke i dit Hjerte: Hvo vil fare op til Himmelen? nemlig for at hente Christum ned;
7eller: Hvo vil fare ned i Afgrunden? nemlig for at hente Christum op fra de Døde.
8Men hvad siger den? Ordet er dig nær, i din Mund og i dit Hjerte; det er det Troens Ord, som vi prædike.
47Thi det er ikke et forgjæves Ord for eder, thi det er eders Liv; og ved dette Ord skulle I forlænge eders Dage i det Land, hvorhen I drage over Jordanen, til at eie det.
24Men naar Veien er dig for lang, at du ikke formaaer at bære det (derhen), fordi det Sted er for langt fra dig, som Herren din Gud haver udvalgt at sætte sit Navn der, thi Herren din Gud skal velsigne dig,
7Thi hvilket er saa stort et Folk, som Gud holder sig nær til, som Herren vor Gud (til os), saa tidt vi kalde paa ham?
1Og det skal skee, naar alle disse Ting skulle komme over dig, Velsignelsen og Forbandelsen, som jeg haver lagt for dit Ansigt, og du tager (det) igjen til Hjerte iblandt alle Hedningerne, derhen, hvor Herren din Gud haver fordrevet dig,
10Og det skal skee, naar du har forkyndt dette Folk alle disse Ord, og de sige til dig: Hvorfor taler Herren al denne store Ulykke over os? og hvilken er vor Misgjerning, og hvad er vor Synd, som vi have syndet med for Herren vor Gud?
3at Herren din Gud ville give os til kjende den Vei, som vi skulle vandre paa, og den Ting, som vi skulle gjøre.
11Og vi have hørt det, og vort Hjerte er mistrøstigt, og intet Mod bestaaer ydermere i Nogen for eders Ansigt; thi Herren eders Gud, han er en Gud i Himmelen oventil og paa Jorden nedentil.
13at holde Herrens Bud og hans Skikke, som jeg byder dig idag; at det skal gaae dig vel.
10og vi have ikke hørt paa Herrens vor Guds Røst, til at vandre i hans Love, som han lod give for vort Ansigt formedelst sine Tjenere, Propheterne.
13og at deres Børn, som ikke vide det, skulle høre og lære at frygte Herren eders Gud alle de Dage, som I leve i det Land, hvorhen I drage over Jordanen til at eie det.
7Men hør dog dette Ord, som jeg taler for dine Øren og for alt Folkets Øren:
21See, Herren din Gud haver givet det Land for dit Ansigt; drag op, indtag det, saasom Herren, dine Fædres Gud, haver sagt dig, frygt ikke og ræddes ikke.
22Da kom I alle frem til mig og sagde: Lader os sende Mænd for vort Ansigt, som kunne udforske os Landet, og de skulle give os Svar igjen, ad hvilken Vei vi skulle drage op, og de Stæder, som vi skulle komme til.
14Derfor haver Herren været aarvaagen med det Onde, og ladet det komme over os; thi Herren vor Gud er retfærdig i alle sine Gjerninger, som han gjorde, efterdi vi ikke hørte hans Røst.
10Og du skal høre Herrens din Guds Røst, og gjøre efter hans Bud og hans Skikke, hvilke jeg byder dig idag.
6Hvad enten det er godt eller ondt, da ville vi høre Herrens vor Guds Røst, til hvem vi sende dig, paa det at det maa gaae os vel, dersom vi høre Herrens vor Guds Røst.
25Og det skal være os Retfærdighed, naar vi tage vare paa at gjøre alt dette Bud, for Herrens vor Guds Ansigt, saasom han haver budet os.
16efter alt det, du begjærede af Herren din Gud i Horeb paa Forsamlingens Dag, og sagde: Jeg kan ikke blive ved at høre Herrens min Guds Røst, og ikke ydermere see denne store Ild, at jeg skal ikke døe.
3Herren haver ikke gjort denne Pagt med vore Fædre, men med os, ja med os selv, som her ere allesammen levende paa denne Dag.
6(ja) ikke til store Folk, som tale fremmed og have et svart Tungemaal, hvis Ord du ikke kan forstaae; mon de ikke skulde høre dig, (naar) jeg vilde sende dig til dem?
36Af Himmelen haver han ladet dig høre sin Røst, for at undervise dig, og paa Jorden haver han ladet dig see sin den store Ild, og du haver hørt hans Ord midt af Ilden.
13Hører, I, som ere langt borte, hvad jeg haver gjort, og I, som ere nær, fornemmer min Styrke!
6Og vi hørte ikke dine Tjenere, Propheterne, som talede i dit Navn til vore Konger, vore Fyrster og vore Fædre, og til alt Folket i Landet.
21Og om du siger i dit Hjerte: Hvorledes kunne vi kjende det Ord, som Herren ikke haver talet?
26Gak hen til dette Folk og siig: Med Hørelsen skulle I høre og ingenlunde forstaae, og seende skulle I see og ingenlunde kjende;
42Da sagde Herren til mig: Siig dem: I skulle ikke drage op, og I skulle ikke stride, thi jeg er ikke midt iblandt eder; at I skulle ikke blive slagne for eders Fjenders Ansigt.
10Thi drager over til Kithims Øer og seer, og sender til Kedar og mærker saare (nøie) og seer, om der er skeet (Saadant), som dette.