Nehemja 4:15
Og det skjedde at da fiendene våre hørte at det var blitt kjent for oss, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, da vendte vi alle tilbake til muren, hver enkelt til sitt arbeid.
Og det skjedde at da fiendene våre hørte at det var blitt kjent for oss, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, da vendte vi alle tilbake til muren, hver enkelt til sitt arbeid.
Da våre fiender hørte at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
Mens vi arbeidet, holdt halvparten spydene fra daggry til stjernene kom fram.
Vi fortsatte arbeidet, mens halvparten holdt spyd fra daggry til stjernene kom fram.
Slik fortsatte vi arbeidet, og halvparten holdt spydene fra daggry til stjernene viste seg.
Da våre fiender hørte at det var blitt kjent for oss, og Gud hadde ødelagt deres plan, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
Da våre fiender fikk vite at vi var varslet, hadde Gud gjort deres planer til intet, så vi vendte alle tilbake til arbeidet på muren, hver til sitt eget arbeid.
Vi fortsatte å arbeide. Halvparten holdt spyd fra morgen til stjernenes frembrudd.
Og det skjedde da våre fiender hørte at vi visste det, og at Gud hadde gjort deres plan til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
Og det skjedde at da våre fiender hørte at dette var blitt kjent for oss, og at Gud hadde gjort deres råd forgjeves, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
Og det skjedde da våre fiender hørte at vi visste det, og at Gud hadde gjort deres plan til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
Så vi arbeidet på verket, og halvparten grep våpen fra morgengry til stjernene kom fram.
We continued the work, with half of the men holding spears, from the break of dawn until the stars came out.
Så fortsatte vi arbeidet, mens halvparten av mennene holdt spyd fra morgengry til stjernetid.
Og det skede, der vore Fjender hørte, at det var os tilkjendegivet, da gjorde Gud deres Raad til Intet, og vi vendte os alle til Muren igjen, hver til sin Gjerning.
And it came to pass, when our emies heard that it was known unto us, and God had brought their counsel to nought, that we returd all of us to the wall, every o unto his work.
Da våre fiender hørte at vi visste om deres planer, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
And it happened, when our enemies heard that it was known to us, and God had brought their plan to nothing, that we all returned to the wall, each to his work.
Da våre fiender hørte at vi visste det og Gud hadde gjort deres planer nyttesløse, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
Når våre fiender hørte at vi hadde oppdaget planen deres og at Gud hadde gjort den om intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
Da våre fiender hørte at vi var blitt varslet, og Gud hadde omintetgjort deres plan, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
Og da de som var imot oss fikk høre at vi visste om planene deres og at Gud hadde gjort deres hensikt til ingenting, gikk vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
Neuertheles whan or enemies herde yt we had gotten worde of it, God broughte their councell to naughte, and we turned all againe to the wall, euery one vnto his labor.
And when our enemies heard that it was knowen vnto vs, then God brought their counsell to nought, and we turned all againe to the wall, euery one vnto his worke.
Neuerthelesse, when our enemies heard that we had gotten worde of it, God brought their counsell to naught: and we turned all againe to the wall, euery one vnto his labour.
And it came to pass, when our enemies heard that it was known unto us, and God had brought their counsel to nought, that we returned all of us to the wall, every one unto his work.
It happened, when our enemies heard that it was known to us, and God had brought their counsel to nothing, that we returned all of us to the wall, everyone to his work.
And it cometh to pass, when our enemies have heard that it hath been known to us, and God doth frustrate their counsel, and we turn back, all of us, unto the wall, each unto his work;
And it came to pass, when our enemies heard that it was known unto us, and God had brought their counsel to nought, that we returned all of us to the wall, every one unto his work.
And it came to pass, when our enemies heard that it was known unto us, and God had brought their counsel to nought, that we returned all of us to the wall, every one unto his work.
And when it came to the ears of those who were against us, that we had knowledge of their designs and that God had made their purpose come to nothing, we all went back to the wall, everyone to his work
It happened, when our enemies heard that it was known to us, and God had brought their counsel to nothing, that we returned all of us to the wall, everyone to his work.
It so happened that when our adversaries heard that we were aware of these matters, God frustrated their intentions. Then all of us returned to the wall, each to his own work.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Min Gud, tenk på Tobiah og Sanballat etter deres gjerninger, og på profetessen Noadiah og de andre profetene, som ville ha skremt meg.
15Så muren ble fullført den tjuefemte dagen i måneden Elul, på femti og to dager.
16Og det skjedde at da alle våre fiender hørte om dette, og alle nasjonene omkring oss så dette, ble de nedslåtte; for de forsto at dette arbeidet var utført av vår Gud.
6Så bygde vi muren; og hele muren ble sammenføyd til halvparten, for folket hadde et hjerte for arbeidet.
7Men det skjedde at da Sanballat, Tobiah, araberne, ammonittene og asdodittene hørte at murene i Jerusalem var blitt gjenoppbygd, og at bruddene begynte å bli stengt, ble de meget rasende.
8Og de konspirerte alle sammen for å komme og kjempe mot Jerusalem, og hindre gjenoppbyggingen.
9Likevel bad vi til vår Gud, og satte vakt mot dem dag og natt.
10Og Juda sa: Styrken til dem som bærer byrdene er blitt svekket, og det er mye søppel; så vi klarer ikke å bygge muren.
11Og våre motstandere sa: De skal hverken vite eller se, før vi kommer inn blant dem og slår dem, og får arbeidet til å stoppe.
12Og det skjedde at når jødene som bodde nær dem kom, sa de til oss ti ganger: Fra alle steder dere vender tilbake til oss, vil de angripe dere.
13Derfor satte jeg folk i de lavere delene bak muren, og på de høyere delene satte jeg folket etter familiene sine med sverd, spyd og buer.
14Og jeg så, og reiste meg opp og sa til de høye menn, og til herrene, og til resten av folket: Vær ikke redde for dem! Husk Herren, som er stor og mektig, og kjemp for deres brødre, deres sønner, deres døtre, deres koner og deres hjem.
16Og det skjedde fra det tidspunktet at halve mine tjenere arbeidet på muren, mens den andre halvparten holdt både spyd, skjold, buer og brynjer; og høvdingene var bak hele Judas hus.
17De som bygde på muren, og de som bar byrder, med de som lastet, arbeidet hver med en hånd, og med den andre hånden holdt de et våpen.
18For arbeiderne, hver av dem hadde sitt sverd bundet ved sin side, og slik bygde de. Og han som blåste i trompeten var ved min side.
19Og jeg sa til de edle menn, og til herrene, og til resten av folket: Arbeidet er stort og vidt oppspredt, og vi er adskilt på muren, én langt fra en annen.
20I hvilket sted dere derfor hører lyden av trompeten, kom dertil til oss: vår Gud skal kjempe for oss.
21Så vi arbeidet i dette arbeidet: og halvparten av dem holdt spyd fra morgenens første lys til stjernene viste seg.
22Likt på samme tid sa jeg til folket: La hver av dem med sin tjener overnatte i Jerusalem, så de kan være vakter for oss om natten og arbeide om dagen.
1Men det skjedde at da Sanballat hørte at vi bygde muren, ble han rasende, og han begynte å håne jødene.
2Han talte til sine brødre og til hæren i Samaria og sa: Hva gjør disse svake jødene? Vil de styrke seg? Vil de ofre? Vil de virkelig fullføre arbeidet på en dag? Kan de vekke liv i steinene som ligger i hauger med søppel?
3Nå satt Tobiah ammonitten ved siden av ham og sa: Selv om de bygger, hvis en rev går opp på det, vil han rive ned muren deres.
4Hør, vår Gud; for vi er foraktet: la dem få tilbake sin skjensel over egne hoder, og la dem bli bytte i fangenskapets land.
1Det skjedde at da Sanballat, Tobiah, Geshem fra Araberne og de andre fiendene våre hørte at jeg hadde bygget muren, og at det ikke lenger var noen brudd i den, selv om jeg ennå ikke hadde satt opp portene,
2Da sendte Sanballat og Geshem bud til meg og sa: Kom, la oss møtes i en av landsbyene i sletten i Ono. Men de ønsket å påføre meg skade.
15Da gikk jeg opp om natten langs bekken, og så på muren, og snudde tilbake og gikk inn gjennom dalporten, og så kom jeg tilbake.
16Og lederne visste ikke hvor jeg gikk, eller hva jeg gjorde; jeg hadde heller ikke sagt det til jødene, eller prestene, eller adelsmennene, eller lederne, eller de andre som utførte arbeidet.
17Så sa jeg til dem: Dere ser den nød vi står i, hvordan Jerusalem ligger øde, og portene der er brent med ild: Kom, og la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til skamme.
18Så fortalte jeg dem om Guds gode hånd som var over meg, og om kongens ord som han hadde talt til meg. Og de sa: La oss reise oss og bygge. Så styrket de hendene sine for dette gode arbeidet.
19Men da Sanballat horonitten, Tobiah, Ammonitten, og Geshem, araberen, hørte om dette, lo de oss spottende, og forkastet oss, og sa: Hva er dette dere gjør? Vil dere reise dere mot kongen?
20Da svarte jeg dem og sa: Himmelenes Gud, han vil la oss lykkes; derfor vil vi, hans tjenere, reise oss og bygge: men dere har ingen del, ingen rett, og ingen minne i Jerusalem.
1Nå, da motstanderne av Juda og Benjamin hørte at jødene som kom tilbake fra eksilet, bygde tempelet for HERREN, Gud av Israel,
16Ja, jeg fortsatte med arbeidet på denne muren, og kjøpte ikke land; og alle mine tjenere var samlet der for å arbeide.
3Samtidig kom Tatnai, guvernør over elven Liven, sammen med Shetharboznai og deres kamerater, og spurte dem: Hvem har befalt dere å bygge dette huset og oppføre muren?
4Da spurte vi dem: Hva heter mennene som bygger dette bygget?
8La kongen vite at vi reiste til Judea, til huset til den store Gud som er bygd med store steiner, og tømmer er lagt i veggene; dette arbeidet skrider raskt frem og lykkes i deres hender.
9Så spurte vi de eldste: Hvem har befalt dere å bygge dette huset og oppføre disse murene?
23Da kopien av kong Artaxerxes' brev ble lest for Rehum og Shimshai, skriveren, og deres kamerater, gikk de i hast opp til Jerusalem til jødene og tvang dem til å stoppe med makt.
4Da svekket motstanderne i landet motet til Juda-folket og hindret dem fra å bygge,
5Og de hyret rådgivere for å hindre dem, så lenge Kyros, kongen av Persia, regjerte.
12Gi nå kongen beskjed om at jødene som drog opp fra deg til oss, har kommet til Jerusalem og bygger denne opprørske byen, setter opp murene dens og legger grunnvollene.
13Gi nå kongen beskjed om at, hvis denne byen blir bygget, og murene settes opp igjen, vil de ikke betale toll, avgift og skatter, og dermed vil du skade kongenes inntekter.
9For vi var slaver; men vår Gud har ikke forlatt oss i vårt fangenskap, men har vist oss barmhjertighet i øynene på kongene i Persia, for å gi oss oppreisning, for å gjenoppbygge vårt Guds hus og reparere ødeleggelsene, og gi oss en mur i Juda og i Jerusalem.
9For de skremte oss alle og sa: Deres hender vil bli svekket, så det ikke blir gjort. Nå, derfor, Gud, styrk mine hender.
10Senere kom jeg til huset til Shemaiah, sønn av Delaiah, sønn av Mehetabeel, som var innestengt; og han sa: La oss møtes i Guds hus, inne i templet, og la oss lukke tempeldørene; for de vil komme for å drepe deg; ja, om natten vil de komme for å ta livet ditt.
3De svarte meg: Resten av dem som er igjen fra fangenskapet i provinsen, er i stor nød og skam; muren i Jerusalem er ødelagt, og portene er brent med ild.
10Da Sanballat horonitten og Tobiah, Ammonitten, hørte om dette, ble de dypt opprørte over at det hadde kommet en mann for å søke velstanden til Israels barn.
31Så dro vi fra elven Ahava den tolvte dagen i den første måneden, for å gå til Jerusalem; og vår Guds hånd var over oss, og han reddet oss fra fiendens hånd, og fra dem som lå på lur langs veien.
38Og den andre skaren av dem som takket gikk overfor dem, og jeg etter dem, og halvparten av folket på muren, fra tårnet ved kaminene til den brede muren;
22For jeg skammet meg over å be kongen om en horde av soldater og ryttere til å hjelpe oss mot fienden på veien; fordi vi hadde sagt til kongen at vår Guds hånd er over alle dem for godt som søker ham; men hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.