Se, alt dette har mine øyne sett, og mine ører har hørt og forstått det.

Hva dere vet, vet også jeg; jeg er ikke annerledes enn dere.

Men jeg vil tale til Den Allmektige, og jeg ønsker å forsvare min sak for Gud.

Men dere forvrenger sannheten med løgner; dere er alle falske helbreder.

Hvis dere bare kunne tie, ville det være vise.

Hør nå på mine irettesettelser, og lytt til det jeg har å si.

Taler dere urettferdig for Gud, og vitner dere falskt om ham?

Støtter dere hans sak for egen vinning, eller fører dere an for Gud?

Vil det være bra for dere hvis han granskere dere? Kan dere lure ham som mennesker blir lurt?

Han vil irettesette dere for deres feil hvis dere er partiske.

Skaper ikke hans storhet frykt i dere, og faller ikke legemlige skjelvinger over dere?

Deres klager er som støv; deres argumenter er ubetydelige.

Hold dere unna meg, så jeg kan tale; uansett hva som skjer med meg.

Hvorfor skulle jeg risikere livet mitt?

Se, om han dreper meg, vil jeg fortsatt ha håp; men jeg vil forsvare mine veier for hans ansikt.

Det vil også bli min frelse, for ingen hykler vil tre fram for ham.

Hør nøye på mine ord, og la mine uttalelser nå frem til dere.

Se, nå har jeg lagt frem min sak; jeg er sikker på at jeg vil bli ansett som rettferdig.

Hvem vil føre sak mot meg? Hvis så, ville jeg bare blitt stille og dødd.

Gi meg bare to ting, så vil jeg ikke skjule meg for deg.

Fjern hånden din fra meg, og la ikke frykten for deg overvelde meg.

Kall, så vil jeg svare, eller la meg tale, og du kan svare meg.

Hvor mange er mine misgjerninger og synder? La meg få vite hva jeg har gjort galt.

Hvorfor skjuler du ditt ansikt og vurderer meg som din fiende?

Vil du skremme et blad som drives av vinden, og forfølge tørt halm?

For du skriver bitre ord mot meg og lar meg arve mine ungdommelige synder.

Du setter mine føtter i blokkene og overvåker alle mine veier; du merker mine spor.

Og han, som et råttent legeme, blir fortært, som et plagg som møll har spist.