2 Korinterbrev 7:5
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utvendig var det strid, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utvendig var det strid, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant vårt legeme ingen ro; på alle kanter ble vi trengt: utenfra var det strider, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk kroppen vår ingen ro; tvert imot var vi trengt på alle kanter: utenfra kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen ro, men vi var trengt på alle kanter: utvendig kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød ingen hvile, men vi var i trengsel på alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile; vi ble presset fra alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ikke hvile; men vi møtte utfordringer fra alle sider; utenfor var det kamper, innvendig var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi møtte motgang fra alle kanter; utvendig var det konflikt, innvendig var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vårt kjød ingen hvile, men vi var plaget på alle måter; utenfor strider, inni frykter.
For da vi kom til Makedonia, hadde vår kropp ingen hvile, men vi var presset på alle kanter; utenfra var det kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen hvile; vi ble plaget fra alle kanter – utenfra med stridigheter og innvendig med frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ingen ro for kroppen, men ble plaget på alle måter; utenfor var kamper, innenfor var frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ingen ro for kroppen, men ble plaget på alle måter; utenfor var kamper, innenfor var frykt.
For selv da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke noen ro i kroppen, men vi ble plaget på alle måter: ytre kamper, indre frykt.
For even when we came into Macedonia, our bodies had no rest, but we were afflicted in every way—conflicts on the outside, fears within.
For da vi kom til Makedonia, hadde vår kropp ingen hvile, men vi ble plaget i alle ting; utvendig kamper, innvendig frykt.
Thi der vi kom til Macedonien, havde vort Kjød ingen Ro, men vi trængtes paa alle Maader; udvortes (var) Strid, indvortes Frygt.
For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without were fightings, within were fears.
Da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile for kroppen, men vi ble plaget på alle kanter; utenfor var det stridigheter, inne var det frykt.
For, when we came into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; outside were conflicts, inside were fears.
For da vi kom til Makedonia, fant vårt kjød ingen hvile, men vi var utsatt for trengsler fra alle kanter. Utenfor var det strid, og inne var det frykt.
For selv vi, da vi kom til Makedonia, fikk ikke kroppen vår noe lettelse, men vi opplevde trengsel på alle kanter, utad var det kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ingen lettelse for kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utenfra var det kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia hadde kroppen vår ingen hvile, men vi var plaget på alle kanter; det var stridigheter utenfor og frykt inni.
For when we were come into Macedonia oure flesshe had no rest but we were troubled on every syde. Outwarde was fightynge inwarde was feare.
For whan we were come into Macedonia, oure flesh had no rest, but we were troubled on euery syde: outwarde was fightinge, inwarde was feare.
For when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on euery side, fightings without, and terrours within.
For when we were come into Macedonia, our flesshe had no rest, but we were troubled on euery syde: Outward was fyghtyng, inward was feare.
¶ For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without [were] fightings, within [were] fears.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
for also we, having come to Macedonia, no relaxation hath our flesh had, but on every side we are in tribulation, without `are' fightings, within -- fears;
For even when we were come into Macedonia our flesh had no relief, but `we were' afflicted on every side; without `were' fightings, within `were' fears.
For even when we were come into Macedonia our flesh had no relief, but [we were] afflicted on every side; without [were] fightings, within [were] fears.
For even when we had come into Macedonia our flesh had no rest, but we were troubled on every side; there were fightings outside and fears inside.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
For even when we came into Macedonia, our body had no rest at all, but we were troubled in every way– struggles from the outside, fears from within.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Stor er min frimodige tale til dere, stor er min stolthet over dere: jeg er fylt med trøst, jeg er overmåte glad i all vår trengsel.
7Men vi har denne skatten i leirkar, for at den overveldende kraften skal være fra Gud, og ikke fra oss.
8Vi er presset fra alle kanter, men ikke knust; vi er i tvil, men ikke i fortvilelse;
9Forfulgt, men ikke forlatt; slått ned, men ikke ødelagt;
7derfor, brødre, ble vi oppmuntret over dere i all vår trengsel og nød, ved deres tro.
4Han som trøster oss i all vår nød, slik at vi kan trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv blir trøstet med fra Gud.
5For slik som Kristi lidelser flommer over oss, flommer også vår trøst over ved Kristus.
6Om vi er i nød, er det til trøst og frelse for dere, som er virksomt i utholdenhet av de samme lidelsene som vi også lider: eller om vi blir trøstet, er det til deres trøst og frelse.
7Vårt håp for dere er urokkelig, for vi vet at slik dere tar del i lidelsene, skal dere også ta del i trøsten.
8Vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den nød som kom over oss i Asia, at vi var under så stort press, ut over vår styrke, at vi til og med fortvilte over livet:
9Men vi hadde dødsdommen i oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud som oppvekker de døde:
13Men jeg hadde ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus; derfor tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
13Derfor ble vi trøstet over deres trøst: og utover det var vi enda mer glade over Titus' glede, siden hans ånd ble styrket av dere alle.
1For dere vet selv, brødre, at vårt besøk hos dere ikke var forgjeves:
2Selv om vi hadde lidd før og blitt behandlet skammelig, som dere vet, i Filippi, våget vi i vår Gud å forkynne evangeliet for dere med stor frimodighet, midt i motstand.
6Likevel trøstet Gud, som trøster dem som er nedbrutt, oss ved Titus' ankomst;
7Og ikke bare ved hans ankomst, men også ved den trøst han fikk hos dere, da han fortalte oss om deres brennende lengsel, deres sorg, deres ivrige sinn overfor meg; så jeg ble enda mer glad.
1Da vi ikke lenger klarte å holde ut, besluttet vi at det var best å bli igjen alene i Aten.
2Og vi sendte Timoteus, vår bror og Guds tjener, og medarbeider i Kristi evangelium, for å styrke dere og oppmuntre dere i deres tro.
3Så ingen skulle vike unna på grunn av disse trengslene, for dere vet selv at vi er bestemt til dette.
4For da vi var hos dere, sa vi faktisk på forhånd at vi skulle lide trengsler, slik det også skjedde, som dere vet.
5Derfor, da jeg ikke lenger klarte å vente, sendte jeg for å få vite hvordan det sto til med deres tro, i tilfelle fristeren hadde fristet dere og vårt arbeid hadde vært forgjeves.
3Og jeg var hos dere i svakhet, og i frykt, og i mye skjelving.
11Helt til denne nåværende time både sulter og tørster vi, er nakne, blir slått og har intet fast bosted;
4Men la oss i alt vise oss som Guds tjenere, med stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i vanskeligheter,
5under slag, i fengslinger, i opprør, i slit, i nattevåkinger, i faste;
6Derfor er vi alltid trygge, og vi vet at så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren.
7For vi vandrer ved tro, ikke ved syn.
8Vi er trygge, sier jeg, og helst vil vi være borte fra kroppen og være hjemme hos Herren.
26på reiser ofte, i farer på vannene, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant hedninger, i byer, i ørkener, på havet, blant falske brødre;
27i slit og strev, ofte uten søvn, i sult og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.
28Utover alt dette, faller også bekymringen for alle menighetene daglig på meg.
2Men jeg ber dere om at jeg ikke må være frimodig når jeg er tilstede, som jeg tenker å være mot noen som tror at vi lever etter kjødet.
3For selv om vi lever i kjødet, fører vi ikke krig på kjødelig vis.
30med den samme kampen som dere så i meg, og nå hører er i meg.
4Derfor roser vi oss av dere i Guds menigheter for deres utholdenhet og tro under alle de forfølgelser og trengsler dere gjennomgår.
20For jeg frykter at når jeg kommer, vil jeg ikke finne dere slik jeg ønsker, og at jeg ikke vil bli funnet av dere slik dere ønsker; at det kan være krangler, misunnelse, vrede, strid, baktalelser, hviskinger, opprør og uorden.
15Og hans indre hengivenhet er enda større overfor dere, når han husker hvordan dere alle var lydige, hvordan dere tok imot ham med frykt og skjelving.
16Jeg gleder meg derfor over at jeg har tillit til dere i alle ting.
28og i ingenting skremt av deres motstandere, hvilket er for dem et tydelig tegn på fortapelse, men for dere frelse, og det av Gud.
4For ellers, hvis noen fra Makedonia kommer med meg og finner dere uforberedt, vil vi, for ikke å si dere, bli til skamme for vår tillitsfulle skryt.
8Vi spiste heller ikke brød fra noen uten betaling, men arbeidet med slit og strev natt og dag, for at vi ikke skulle være til byrde for noen av dere.
35Hvem skal skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?
13For enten vi er fra oss selv, så er det for Gud; eller vi er edruelige, så er det for dere.
17Men vi, brødre, som var adskilt fra dere for en liten tid i det ytre, men ikke i hjertet, lengtet enda mer intensivt etter å se deres ansikt med stor lengsel.
10Jeg har tillit til dere i Herren at dere ikke vil mene noe annet; men den som forstyrrer dere, skal bære sin dom, uansett hvem han er.
14Og mange av brødrene i Herren, har fått større tillit i mine lenker og er mye modigere til å forkynne ordet uten frykt.
5For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også med kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning; slik dere vet hvordan vi oppførte oss blant dere for deres skyld.
5Vi er forfulgt uten hvile, vi sliter uten ro.
7For Gud ga oss ikke fryktens ånd, men kraftens, kjærlighetens og sindighetens ånd.