2 Korinterbrev 2:13
Men jeg hadde ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus; derfor tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
Men jeg hadde ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus; derfor tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
Likevel fant jeg ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant min bror Titus. Derfor tok jeg avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.
fant jeg likevel ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
fikk jeg likevel ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror; derfor tok jeg avskjed med dem og dro videre til Makedonia.
hadde jeg ingen hvile i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror; men etter å ha sagt farvel til dem, gikk jeg derfra til Makedonia.
hadde jeg ikke ro i sjelen min, fordi jeg ikke fant min bror Titus; så sa jeg farvel til dem og dro til Makedonia.
Jeg hadde ikke ro i ånden fordi jeg ikke fant Titus, min bror; så jeg tok farvel med dem og dro derfra til Makedonia.
Så jeg tok avskjed og dro videre til Makedonia.
hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro til Makedonia.
fikk jeg ikke ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus der. Så tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
fantes det ikke fred for min sjel fordi jeg ikke fant min bror Titus; men etter å ha tatt farvel med dem, dro jeg videre til Makedonia.
hadde jeg allikevel ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.
hadde jeg allikevel ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.
fikk jeg ingen hvile i min ånd, da jeg ikke fant Titus, min bror, men tok farvel med dem og dro til Makedonia.
I had no peace in my spirit because I did not find my brother Titus there. So I said goodbye to them and went on to Macedonia.
hadde jeg ingen fred i min ånd fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro til Makedonia.
men jeg tog Afsked fra dem og drog til Macedonien.
I had no rest in my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went from thence into Macedonia.
fant jeg ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus; men jeg tok avskjed med dem og dro videre til Makedonia.
I had no rest in my spirit, because I did not find Titus my brother; but taking my leave of them, I went from there into Macedonia.
hadde jeg ingen ro i ånden min, fordi jeg ikke fant Titus, min bror, men tok da avskjed med dem og dro til Makedonia.
hadde jeg ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant min bror Titus, men sa farvel til dem og dro videre til Makedonia.
fant jeg ikke fred for mitt sinn fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Men jeg tok avskjed med dem og dro til Makedonia.
hadde jeg ingen ro i min ånd fordi Titus, min bror, ikke var der: så jeg dro fra dem og kom til Makedonia.
I had no rest in my sprete because I founde not Titus my brother: but toke my leave of them and went awaye into Macedonia.
I had no rest in my sprete, because I founde not Titus my brother: but I toke my leue of them, and wente awaye in to Macedonia.
I had no rest in my spirit, because I founde not Titus my brother, but tooke my leaue of them, and went away into Macedonia.
I had no rest in my spirite, because I founde not Titus my brother, but toke my leaue of them, and went away into Macedonia.
I had no rest in my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went from thence into Macedonia.
I had no relief for my spirit, because I didn't find Titus, my brother, but taking my leave of them, I went out into Macedonia.
I have not had rest to my spirit, on my not finding Titus my brother, but having taken leave of them, I went forth to Macedonia;
I had no relief for my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went forth into Macedonia.
I had no relief for my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went forth into Macedonia.
I had no rest in my spirit because Titus my brother was not there: so I went away from them, and came into Macedonia.
I had no relief for my spirit, because I didn't find Titus, my brother, but taking my leave of them, I went out into Macedonia.
I had no relief in my spirit, because I did not find my brother Titus there. So I said goodbye to them and set out for Macedonia.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Stor er min frimodige tale til dere, stor er min stolthet over dere: jeg er fylt med trøst, jeg er overmåte glad i all vår trengsel.
5For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utvendig var det strid, innvendig frykt.
6Likevel trøstet Gud, som trøster dem som er nedbrutt, oss ved Titus' ankomst;
7Og ikke bare ved hans ankomst, men også ved den trøst han fikk hos dere, da han fortalte oss om deres brennende lengsel, deres sorg, deres ivrige sinn overfor meg; så jeg ble enda mer glad.
1Da vi ikke lenger klarte å holde ut, besluttet vi at det var best å bli igjen alene i Aten.
2Og vi sendte Timoteus, vår bror og Guds tjener, og medarbeider i Kristi evangelium, for å styrke dere og oppmuntre dere i deres tro.
12Dessuten, da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, ble en dør åpnet for meg av Herren.
13Derfor ble vi trøstet over deres trøst: og utover det var vi enda mer glade over Titus' glede, siden hans ånd ble styrket av dere alle.
9Og da jeg var hos dere og manglet noe, var jeg ikke til byrde for noen av dere. For mine behov ble dekket av brødrene som kom fra Makedonia. På alle måter har jeg unngått å være en byrde for dere, og det vil jeg fortsette med.
10Slik Kristi sannhet er i meg, skal ingen stoppe meg fra å skryte om dette i Akaias områder.
16Og å reise gjennom dere til Makedonia, og deretter fra Makedonia tilbake til dere, og bli ledsaget av dere på veien til Judea.
18Jeg oppfordret Titus, og sendte en bror med ham. Fikk Titus noen fordel av dere? Vandret vi ikke i samme ånd? Gikk vi ikke i samme fotspor?
19Men jeg håper i Herren Jesus å kunne sende Timoteus til dere snart, så jeg kan bli oppmuntret når jeg får vite hvordan det står til med dere.
20For jeg har ingen med likt sinnelag som oppriktig kan bry seg om hvordan det går med dere.
2At jeg har stor sorg og stadig bedrøvelse i mitt hjerte.
1Fjorten år senere dro jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas, og tok også med Titus.
1Men jeg bestemte meg for dette med meg selv: At jeg ikke skulle komme igjen til dere med sorg.
3Men heller ikke Titus, som var med meg, ble tvunget til å la seg omskjære, og han er likevel greker.
5Nå vil jeg komme til dere når jeg passerer gjennom Makedonia, for jeg drar gjennom Makedonia.
1Etter at oppstyret hadde stilnet, kalte Paulus disiplene til seg, omfavnet dem, og dro av sted til Makedonia.
2Da han hadde reist gjennom de områdene og gitt dem mye oppmuntring, kom han til Hellas.
22Han sendte da to av sine hjelpere, Timoteus og Erastus, til Makedonia, men selv ble han en tid i Asia.
10Etter at han hadde sett dette synet, forsøkte vi straks å dra til Makedonia, overbevist om at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.
11Derfor seilte vi fra Troas med kurs rett mot Samothrake, og dagen etter til Neapolis.
12Derfra dro vi til Filippi, som er hovedstaden i den delen av Makedonia, og en koloni, og vi oppholdt oss i denne byen noen dager.
7Etter at de kom til Mysia, forsøkte de å reise til Bitynia, men Ånden tillot det ikke.
8De passerte derfor forbi Mysia og kom ned til Troas.
14Straks sendte brødrene Paulus avsted, som om han skulle til havet, men Silas og Timoteus ble der.
13Jeg ville gjerne ha beholdt ham hos meg, slik at han kunne tjene meg i ditt sted mens jeg er i lenker for evangeliet.
16Men takk til Gud, som har lagt den samme ivrige omsorg i Titus hjerte for dere.
17For han aksepterte oppfordringen, men ivrigere av egen vilje dro han til dere.
5Derfor, da jeg ikke lenger klarte å vente, sendte jeg for å få vite hvordan det sto til med deres tro, i tilfelle fristeren hadde fristet dere og vårt arbeid hadde vært forgjeves.
23Men nå, siden jeg ikke lenger har noen forbindelse i disse områdene, og siden jeg i mange år har hatt et stort ønske om å komme til dere,
5Disse dro foran og ventet på oss i Troas.
14Der fant vi noen brødre som ba oss bli hos dem i syv dager. Så dro vi videre til Roma.
15Brødrene i Roma hadde hørt om oss og kom oss i møte helt til Apiforum og De tre vertshusene. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk ny mot.
3Og jeg skrev dette til dere, for at jeg ikke, når jeg kom, skulle ha sorg fra dem jeg burde glede meg over. Jeg har tillit til dere alle, at min glede er gleden for dere alle.
4For ut av stor nød og hjertets angst skrev jeg til dere med mange tårer, ikke for å gjøre dere bedrøvet, men for at dere skulle vite den kjærlighet jeg har rikelig til dere.
4For ellers, hvis noen fra Makedonia kommer med meg og finner dere uforberedt, vil vi, for ikke å si dere, bli til skamme for vår tillitsfulle skryt.
10for Demas har forlatt meg, fordi han elsket denne nåværende verden, og har dratt til Tessalonika; Crescens til Galatia, Titus til Dalmatia.
17Men vi, brødre, som var adskilt fra dere for en liten tid i det ytre, men ikke i hjertet, lengtet enda mer intensivt etter å se deres ansikt med stor lengsel.
8Vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den nød som kom over oss i Asia, at vi var under så stort press, ut over vår styrke, at vi til og med fortvilte over livet:
13For hva er det som gjør at dere var mindreverdige i forhold til de andre menighetene, annet enn at jeg selv ikke var en byrde for dere? Tilgi meg denne urett.
5Da Silas og Timoteus kom fra Makedonia, ble Paulus drevet av ånden og vitnet for jødene at Jesus var Kristus.
13Nå vil jeg ikke at dere skal være uvitende, brødre, om at jeg ofte har hatt planer om å komme til dere (men har blitt hindret hittil), for at jeg også kunne ha noen frukt blant dere, slik som blant andre folk.
28Derfor har jeg vært desto mer ivrig etter å sende ham, så dere kan bli glade når dere ser ham igjen, og jeg kan være mindre bekymret.
11La ingen forakte ham; men sørg for at han reiser videre i fred, slik at han kan komme til meg, for jeg venter på ham sammen med brødrene.
32Så jeg med glede kan komme til dere ved Guds vilje og bli oppmuntret sammen med dere.
23Dessuten kaller jeg Gud som vitne på min sjel, at det var for å spare dere at jeg ikke kom igjen til Korint.
20Erastus ble værende i Korint, og Trofimos lot jeg være syk i Milet.