Jeg bestemte meg for dette: ikke å komme til dere igjen i sorg.

For dersom jeg gjør dere sorg, hvem kan da gjøre meg glad, om ikke den som jeg har gjort sorg?

Jeg skrev nettopp dette for at jeg ikke, når jeg kom, skulle få sorg fra dem som jeg burde ha glede av; for jeg har den tillit til dere alle at min glede er alles glede.

For av stor trengsel og hjertets angst skrev jeg til dere, med mange tårer; ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten jeg har i overmål til dere.

Hvis noen har voldt sorg, er det ikke meg han har voldt sorg, men til en viss grad — for ikke å være for hard — dere alle.

For en slik person er denne straffen fra flertallet tilstrekkelig.

Derfor skal dere heller tilgi og trøste ham, så ikke en slik blir oppslukt av for stor sorg.

Derfor ber jeg dere bekrefte kjærligheten deres til ham.

For også av denne grunn skrev jeg: for å prøve dere, om dere er lydige i alt.

Den dere tilgir noe, tilgir også jeg. For det jeg har tilgitt — om jeg har tilgitt noe — har jeg gjort for deres skyld, i Kristi nærvær.

For at vi ikke skal bli overlistet av Satan; for vi kjenner hans planer.

Da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, og en dør var åpnet for meg i Herren,

fikk jeg likevel ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror; derfor tok jeg avskjed med dem og dro videre til Makedonia.

Men Gud være takk, han som alltid fører oss fram i Kristi triumftog og ved oss lar duften av kunnskapen om ham bli kjent på hvert sted.

For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt,

for de ene en duft av død til død, for de andre en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?

For vi er ikke som de mange som forfalsker Guds ord for egen vinning; men av oppriktighet, ja, som fra Gud, taler vi for Guds ansikt i Kristus.